HVEM HAR EID BYGDAS JORD?

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

I alle sine bygdebøker har Lorens Berg et avsnitt med denne overskrift, og flere senere bygdebokforfattere har fulgt hans eksempel. Vi skal her også for Andebu forsøke å gi en kort, samlende fremstilling av dette viktige emne. Men det er forbundet med betydelige vanskeligheter å løse en slik oppgave, særlig fordi det bevarte kildemateriale her, som i andre Vestfold-bygder, helt fram til ca. 1600 er tynt og nokså tilfeldig. Først da begynner vi å stå på trygg grunn når det gjelder jordas eiendomshistorie.

Før ca. 1300 har vi praktisk talt ingen sikre opplysninger om gårdene i Andebu. Visse holdepunkter for spørsmålet om når de enkelte gårdene er blitt ryddet, har vi imidlertid fått ved utforskningen av de norske gårdsnavnene; om dette gis orientering i bd. 1 av dette verk. Et lite overblikk over sosiale forhold på bygdene fram til idag, for den senere tid med særlig henblikk på Andebu, er gitt sammesteds. For den som ønsker mere inngående generell kunnskap om landsbygdas historiske utvikling og bøndenes sosiale vilkår gjennom tidene kan vises til verker som O. A. Johnsen, «Norges bønder» (Kra. 1919, 2. utg. 1936), S. Hasund, «Or Noregs bondesoge», bd. I—II, Oslo 1942—44, «Bidrag til bondesamfundets historie» I—II, Oslo 1933, og Andreas Holmsen, «Norges historie», bd. I, Oslo 1949.

I det følgende skal vi, så langt kildene rekker, søke å gi et overblikk over utviklingen av gårdenes eiendomshistorie i Andebu, fra ca. 1300 og ned til vår tid.

 

1300-tallet.

Av de ca. 15 diplomer (middelalderbrev) fra 1300-åra som spesielt angår Andebu-gårder, gjelder de aller fleste kjøp og salg m.v. av gårder bønder imellom. Dette tyder på at vanlige bønder på den tid må ha eid en meget betydelig del av bygdas jord; antagelig har bondegodset utgjort over halvparten. Krongodset vet vi ingenting om; det har sikkert vært nokså ubetydelig. Av adelsgods har det vært endel, men neppe særlig mye. En adelig var således antagelig den Anund Borgarson på Skjelbred som i 1323 var tilstede ved kåringen av Erling Vidkunnsson til norsk drottsete (riksforstander); Anund var muligens en slektning av den kjente grev (jarl) Alv Erlingsson eller «Mindre-Alv». Og i 1376 arver adelsmannen Nikolas Galle på Brunla gårdene Sjue i Høyjord og Tveitan i Kodal. Om kirkegodsets omfang, se neste avsnitt.

 

1400-tallet.

Fra ca. 1400 har vi en viktig kilde til eiendomsforholdet, særlig kirkegodset, i den senere del av middelalderen. Det er Biskop Eysteins Jordebok, også kalt Rødeboken (den var en tid innbundet i et rødt bind). Denne jordebok, som ble utgitt i trykken i Kr.a i 1879, omfatter det geistlige gods i Oslo bispedømme omkr. år 1400, altså foruten prestebordenes og kirkenes jordegods, også det gods som hørte til bispestolen, klostrene m.v. I Rødeboken står prestebordenes og kirkenes jordegods hver for seg. Inntektene av prestebordsgodset gikk til prestenes eget underhold, mens avkastningen av kirkenes gods skulle gå til disses vedlikehold og utsmykning.

For Andebus vedkommende mangler uheldigvis flere blad i Rødeboken, nemlig en betydelig del av fortegnelsen over det gods som lå til prestebordet i Andebu hovedsogn og listen over Andebu kirkes gods samt listene over både prestebordsgodset og kirkegodset for såvel Høyjord som Kodal annekser. Under sitt arbeid med Andebus historie på 1600-tallet støtte imidlertid Lorens Berg i et kirkeregnskap fra 1629 på en interessant fortegnelse over Andebu prestebords jordegods. Når denne fortegnelsen (se L. Berg, «Andebu», s. 282) sammenholdtes med det bevarte bruddstykke fra Rødeboken (gjengitt hos L. Berg, s. 281), viste det seg at de jordlodder som fantes oppført begge steder (Stulen, Gran, Granerød og Kirkerød) også begge steder stod med samme skyldverdi. Fortegnelsen fra 1629 må derfor antas å være bygget på meget gamle jordlister fra prestens arkiv, sannsynligvis utskrifter fra selve Rødeboken. På bakgrunn herav mener vi, hva angår prestebordenes jordegods i Andebu, Høyjord og Kodal ca. 1400, å kunne supplere Rødeboken med fortegnelsen fra 1629.

 

Geistlig jordegods i Andebu ca. 1400

Markebol

Lauper smør

Andebu, Høyjord og Kodal prestebord (kirkegodset mangler)

9 ½

10 ½

Sem prestebord og kirke

6

Skjee kirke

Sandar prestebord og kirke

½

Hedrum prestebord og kirke

1

Kvelde prestebord

½

Hvarnes prestebord

1/16

Lavranskirken i Tønsberg

1

Peterskirken i Tønsberg

1 ½

3

Oslo domkirke (Hola proventa)

26

Oslo bispestol

1/16

St. Stephans og St. Jørgens hospital i Tunsberg

3 ¾

 

Sammenlagt blir dette ca. 17 ½ markebol og 46 lauper smør. Men disse tallene er for små, da altså kirkegodset for Andebu, Høyjord og Kodal mangler (kirkegodset må forresten ha vært nokså beskjedent, å dømme etter senere oppgaver, f.eks. den fra 1575, se L. Berg, s. 286 og flgg.). Det er ellers interessant å se, hvis man tar for seg enkelte gårder, at skyldansettelsene i Rødeboken ligger langt høyere enn på 1600-tallet. Dette tyder på at oppgavene i Rødeboken må gå tilbake til tiden før svartedauen (ca. 1350), da det ennå var sterk etterspørsel etter jord. Etter svartedauen ble det mere enn nok jord, og etterspørselen og dermed landskylden sank.

Andebu, Høyjord og Kodal prestebord eide ca. 1400 følgende gårder i bygda eller parter i dem: Andebu prestegård, Kirkerød, Kullerød, Gravdal, Gran, Granerød, Stulen, Kjærås, Bergan (u. V. Hotvedt), Berg i Andebu, Tolsrød, Honerød, Prestegården, Klostret, Valmestadrød, Prestbyen, Sti, Svartsrød, Kleiven (u. V. Skorge).

 

Sem prestebord og kirke: Gravdal, Holt, Gallis.

Skjee kirke: Herjusrød («i Kodal», uvisst hvor; forsvunnet).

Sandar prestebord og kirke: Hanedalen.

Hedrum prestebord og kirke: Hasås.

Hvarnes prestebord: Stulen.

Lavranskirken i Tønsberg: Svartsrød, Trollsås.

Peterskirken i Tønsberg: Skrellstad (Nes), Holand.

Oslo domkirke (Hola proventa): Kjærås, Gulli, Berg i Andebu, Stålerød.

Oslo bispestol: Sønset.

 

St. Stephans og St. Jørgens hospital i Tunsberg: Sommerstad, Ulfsåsen u. Berg i Andebu, Trolldalen, Ellefsrød, Ådne, Lien, Skorgrofsrud i Kodal (forsvunnet). En god del av dette godset gikk senere over til Oslo Hospital.

Da vi ikke kjenner fordelingen av eiendomsforholdet for det øvrige gods i bygda ca. 1400, kan vi ikke uten videre si hvor stor prosent av det hele det ovenfor anførte geistlige gods har utgjort ved denne tid. Imidlertid er det mulig å slutte seg til det indirekte, og det er rimelig å legge til grunn prosentsatsen av det geistlige gods etter matrikuleringen i 1667. Dette kan man gjøre, i betraktning av at omfanget av dette godset hadde holdt seg relativt stabilt. Riktignok må det ha blitt noe forøket i tiden fram til reformasjonen. Ved reformasjonen ble til gjengjeld meget av det geistlige gods (klostergodset, bispestolens gods og senere også prostigodset) inndratt under kronen; men dette hadde ikke noe betydelig omfang i Andebu. Det er derfor god grunn til å anta at andelen av det geistlige gods i Andebu i 1667 må ha vært omtrent som i 1400. 1667-andelen har vi regnet ut til å være ca. 10 %, som da også skulle angi den omtrentlige anpart av kirkegodset i bygda ved overgangen til 1400-tallet. Dette er et meget lavt tall sammenlignet med prosentsatsen i de fleste andre Vestfoldbygder, og noe overraskende er det at f.eks. St. Olavsklosteret i Tunsberg, som ifølge Rødeboken har så mye jordegods i andre bygder, ikke har en eneste jordelodd i Andebu på denne tid (senere ervervet det riktignok 3—4 parter). Dette må henge sammen med bygdas nokså isolerte beliggenhet, temmelig langt fra de større geistlige sentra. — Krongodset på 1400-tallet har vi ingen opplysninger om; det har neppe vært mer enn 2—3 %. — Adelsgodset vet vi også lite om, men det er antagelig blitt noe forøket i dette tidsrommet. Herre-Skjelbred må vi fortsatt anta er på adelige hender. I 1420 ble Skoli-fossen kjøpt av Eindride Erlendsson, ridder og befalingsmann på Tunsberghus. Også danske adelsmenn begynner nå å gjøre seg gjeldende som jordegodseiere i Norge. Ca. 1470 eier Hartvig Krummedike 2/3 av Myre og hele Sjue. Adelsgodsets omfang kan anslagsvis settes til ca. 7 %. — Bondegodset må da utvilsomt ha utgjort den overveldende andel av bygdas jord i dette tidsrom. En pekepinn på det gir også diplomene fra 1400-tallet: av de 21 diplomer fra Andebu i dette århundre angår de 19 kjøp og salg m.v. av jord bønder imellom.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

1500-tallet.

I førstningen av 1500-tallet har nok kirkegodset økt endel; således er St. Olavsklosteret i Tønsberg nå blitt eier av betydelige parter i Øde-Hotvedt, Øvre Gjermundrød, Berg i Høyjord og i Fekja u. Skjeau. Ca. 1525 kan vel da kirkegodset anslåes til ca. 12 %. Ved reformasjonen ble klostergodset og bispestolens gods straks inndratt under kronen; selv om disse godskategorier ikke var videre omfattende i Andebu, kan vel kirkegodset ca. 1540 antas å være gått ned til ca. 10 %, mens krongodset antagelig har steget til ca. 4 %. Adelsgodset økte nok noe på 1500-tallet, kanskje til ca. 9 %. Danske adelsmenn gjorde seg nå sterkere gjeldende. Herre—Skjelbred-godset var nok fortsatt i adelsmenns eie. Ca. 1570 eide Peder Iverssøn Jernskjegg på Fritsø Andebu-gården Taranrød, og Henrik Brockenhuus hadde Ø. Gallis i slutten av 1500-tallet. Bondegodset er vel økt noe i løpet av århundret og omfattet fortsatt langt den største del av bygdas jord.

 

Svartedauen og ødegårdene.

Svartedauen (se også bd. I, s. 16—17) i åra 1349—50 og de følgende farsottår 1359—60 og 1371, med den svære nedgang i folketallet det førte med seg, hadde bevirket at mange gårder ble liggende øde og grodde til med skog, mens endel ble underbruk under andre gårder og ble dyrket derfra eller lagt ut til beite. De fleste av disse «ødegårdene» ble tatt opp igjen i løpet av 1500- og 1600-åra. Det er blant ledende faghistorikere (bl.a. A. Holmsen) vanlig å anta at den gruppe som i de eldste skattelistene fra slutten av 1500-tallet og først på 1600-tallet kalles «ødegårdsmenn» nettopp var oppsitterne på disse gårdene som en tid hadde vært nedlagt og nå var gjenoppryddet. Noen av disse forsvant forresten helt. På grunnlag av de nevnte skattelister og andre kilder forsøker vi nedenfor å sette opp en liste over Andebugårder som etter svartedauen en tid lå øde og slike som gikk inn som underbruk under andre gårder. Det må imidlertid understrekes at «ødegårdsproblemet» er ganske vanskelig og det er stadig under debatt blant faghistorikerne. Lista må derfor gis med et visst forbehold, selv om den nok i det vesentlige skulle være korrekt:

I hovedsognet: Nordre Holt, Langebrekke, Østre Flåtten (under Andebu pgd.), Kullerød (under Andebu pgd.), Møyland, Øde-Hotvedt, Vike, Vestre Flåtten, Kleppan, Våle, Gusland, muligens Stranda, Trolldalen, muligens Stein, Ambjørnrød, Solberg (Pisserød), Søndre Slettingdalen, Nordre Slettingdalen (under Ådne), Skarsholt, Vestre Nøklegård, Svindalen. I Høyjord: Bångunnerød, Valmestadrød, Øde-Sønset, Hundsrød, Kleppan, Lille-Dal, muligens Hynne, Lakskjønn. I Kodal: Hønsvall (under Brekke), Svartsrød, Sti (under Prestbyen), Sletholt (under Skorge), Lefsrød, Nordre og Søndre Trollsås, Mønnerød (under Skoli), Gjelstad, Ljøsterød og Liverød.

Også andre bruk kan ha vært selvstendige i sen-middelalderen, men er blitt liggende øde etter svartedauen og senere underlagt andre gårder, først som underbruk og deretter helt gått opp i hovedgården. Slike må antas å være: Granerød (Gran), Kirkerød, Møyerød og Kråkerød (alle Andebu pgd.), Torbjørnsrød («Øde-Askjem»), Bergan (V. Hotvedt), Akernrød (Skjelland), Kvansrød og Torkelsrød (begge Rød), Ulfsåsen (Berg), Bakke, Tranum og Åmot (Hallenstvedt), Klostret (Prestegården), Himberg (Hundsrød, senere Bøen), Fekja og Loftsbøen (Skjeau), Skrellstad (Nes), Balsrød (Hønsvall), Gåsnes (Trevland), Kleiven (Skorge). For de fleste av disse mangler imidlertid sikre opplysninger fra middelalderen.

Noen gårder som det gis opplysninger om i middelalderdiplomer, er idag helt forsvunnet (antagelig som følge av svartedauen):

Eriksrud (muligens feil for Ellefsrød).

Herjusrud. Skal ha ligget i Kodal, men navnet er idag ukjent.

Skorgrofsrud (eller Skogrofrud). Må antagelig ha ligget i nærheten av Skorge.

 

1600-tallet.

Prostigodset (Lavranskirkens gods), som i Andebu var nokså ubetydelig, ble for alvor inndratt under kronen først i århundret, og flere andre småparter av det geistlige gods ble også avhendet, men noe ble også kjøpt til (i V. Flåtten og Svindalen) slik at kirkegodset, som ovfr. nevnt, ca. 1670 må ha utgjort ca. 10 %. Krongodset bestod ifølge en jordebok fra 1616 av følgende eiendommer: i hovedsognet: S. Holt og Åsen og parter i: Østre Hotvedt, Svartefoss, Kleppanfossen, Kjærås, Ødegården, Gulli, Gjermundrød, V. Hallenstvedt og Skarsholt. I Høyjord var det ingenting, i Kodal en part i Ø. Hasås. Tils. utgjorde dette, omgjort til smørskyld, ca. 8 ½ bpd. smør, eller bare vel 2 %. Alle disse for det meste små partene ble avhendet i løpet av 1600-tallet. Ø. Gallis (4 bpd. smør) og V. Hasås (6 bpd. smør), som nå tilhørte henholdsvis Fredrikstad og Tunsberg lagstoler, hadde sikkert også tidligere vært krongods. Adelsgodset lå i 1625 med sine 28 ½ bpd. smør på vel 7% av bygdas jord; det var dominert av slekten Rosenkrantz og Gunde Lange, begge av dansk avstamning (mere om disse, se L. Berg, «Andebu»). I de følgende ti år øker adelsgodset i omfang og når sin topp i Andebu ca. 1650, da det utgjør ca. 14 %. Det er betydelig mere enn f.eks. i Ramnes (5 %), men lite i forhold til f.eks. Sandar (35 %) eller særlig Hedrum (hele 51 %). De viktigste eiere av adelsgods i Andebu på denne tid var Preben v. Ahnen (eier av Fossnes- og Skjelbred-godset), Vincent Bildt og Ida Lange på Falkensten (også om disse nærmere i L. Berg, «Andebu»). Bondegodset gikk dermed i dette tidsrom i omfang noe tilbake, men utgjorde nok likevel godt over halvparten av bygdas jord, og oppsvinget i sagbruksvirksomheten og trelasthandelen gjorde at bøndene sto seg bedre enn før (mere om dette i Kulturbindet).

En ny stand begynner å gjøre seg gjeldende utover i 1600-tallet, nemlig byborgerne. I 1625 eide de ennå bare noen få gårder i bygda, men i 1650 er tallet økt til 10 (6 i hovedsognet, 2 i hvert av anneksene) med en samlet skyld av ca. 29 bpd. smør eller 7á 8 %. I årene som følger, blir denne utviklingen enda mere aksentuert. Mens krongodset helt forsvinner og adelsgodset etter hvert viker tilbake, øker byborgernes godsandel meget sterkt. Denne utgjorde i 1675 ca. 108 bpd. smør eller hele 26 % av bygdas jord. Brorparten av dette var etter hvert blitt ervervet av den kjente forretningsmann og borgermester i Tønsberg, Anders Madsen (se utførlig om ham i L. Berg, «Andebu», s. 316—340), som døde i 1670. Han etterlot seg jordeiendommer i Andebu med en skyld av 83 bpd. smør, dvs. ca. 20 % eller 1/5 av jorda i bygda (liste over eiendommene, se L. Berg, «Andebu», s. 328, note), og det meste av dette forble i hans arvingers og etterkommeres eie til langt ut på 1700-tallet. De øvrige 6 % fordelte seg på andre borgerfamilier i Tønsberg, Larvik og Skien. Om lag 3 ½ % gikk i 1670-åra til Jarlsberg og Larvik grevskaper. I løpet av perioden 1650—75 ble også bygdas prestefamilie en betydelig jordeier. Den ervervet 16 gårder eller gårdparter (altså i tillegg til prestebordgodset, hvis avkastning var en del av embedets inntekter), til en skyld av ca. 47 bpd. smør eller henved 12 % av bygdas jord. Bondegodset gikk i denne tiden tilbake, og på mange måter er denne perioden for bøndene den vanskeligste i nyere tid, med økte, tyngende skatter og andre byrder, strenge forordninger på alle hold og ikke minst, etter hvert harde restriksjoner i sagbruks- og trelastvirksomheten. Men et viktig lyspunkt er det at så mye som 35 % av oppsitterne i Andebu er selveiere, og prosenten øker sakte, men sikkert. Dette tallet er svært gunstig, særlig i forhold til kystbygdene, hvor f.eks. Sandar ca. 1660, iflg. L. Berg, bare hadde 10% selveiere, og Brunlanes lå enda dårligere an. I den siste fjerdedel av 1600-åra viser kirkegodset en mindre nedgang, og prestefamilien selger vekk en god del av sitt private gods i bygda. Grevegodset forblir omtrent det samme, mens byborgergodset går noe tilbake. Bøndene overtar til gjengjeld noe mere av jorda, og selveiernes tall viser betydelig stigning.

 

1700-tallet.

Den utviklingen som var kommet i gang i slutten av 1600-åra, fortsatte i økt tempo utover i det følgende århundre. En oversikt over godsfordelingen ca. 1725 viser følgende: kirkegodset er gått tilbake til ca. 7 % og prestefamiliens gods, som tidligere var betydelig, er nå i ferd med å forsvinne. Grevegodset viser en svak stigning, til ca. 4 %, mens byborgerskapets andel, som i 1675 hadde vært på hele 26 %, nå er kommet ned i 14 ½ %; en vesentlig del herav tilhører Anders Madsens arvinger. I dette tidsrommet er bøndene for alvor kommet på frammarsj, antallet selveiere går sterkt opp, og bondegodset omfatter nå ca. 62 % av bygdas jord, mens bøndene f.eks. i Sandar på denne tid bare hadde 35 %, og i Brunlanes ikke mere enn 11 %. Men leie uår og mange kriger med ekstraskatter og andre tyngsler brakte ofte tilbakeslag også utover i 1700-åra.

Vi ser på utviklingen videre i 1700-åra og finner at i 1736 solgte Oslo Hospital resten av sine jordlodder i Andebu (i Berg, Ellefsrød, Sommerstad og Ambjørnrød) til bønder ved auksjon, sammen med en mengde gods i andre bygder. Det som ennå var igjen av prestefamiliens gods (Askjem, N. Haugan og Ø. Flåtten) gikk over til selveiende bønder i tiden 1746—66. Bjuerød var blitt solgt i 1723. Av det egentlige kirkelige gods ble også endel solgt til oppsitterne i 1700-åra. Av Andebu kirkes gods ble Kleppan (i Andebu sogn) avhendet i 1756 og Mellom-Holt i 1760, Høyjord kirkes part i Langebrekke i 1756, og dens part i Bøen i 1766. Hva angår grevegodset, så avhendet Jarlsberg-greven snart det meste av sine jordlodder i Andebu til oppsitterne: i 1735 Lerskall, i 1738 V. Hasås, i 1751 partene i Gulli, Halum, V. Hallensvedt og Skjeau (Fekja). Og i 1769 og 70 solgte han bygdas tre kirker til almuen. Larvik-greven eide part i Ø. Hasås (solgt 1755), halve S. Trollsås og hele Nomme og ervervet 1728 Heia og 1736 Skoli. I motsetning til sin kollega på Jarlsberg beholdt han det meste av sine gårdparter i Andebu, og de gikk på 1800-tallet over til Treschow-Fritzøe. Av det betydelige byborgergodset ble endel parter tilhørende forskjellige byborgere i Tønsberg, Skien og Larvik solgt til oppsitterne allerede i de første årtier av 1700-tallet. Størsteparten, hvorav det aller meste tilhørte arvinger og etterkommere av Anders Madsen, ble avhendet til oppsitterne i løpet av åra 1725—65. 4 av «Madse-godset»s gårder i Andebu var imidlertid blitt avsatt til et legat for de fattige («Anders Madsens legat»); det var Kjærås (mesteparten), Åsen, Vinnelrød og Våle. Disse ble ikke solgt til oppsitterne før rundt siste århundreskifte. I slutten av 1700-tallet var den helt overveiende del av bygdas jord på bøndenes hender.

 

1800- og 1900-tallet.

Selv om Andebu som landet ellers gjennomlevde harde tider og økonomisk nedgang i de første årtier av 1800-tallet og til dels også senere, var dette århundre, likesom 1900-åra, stort sett preget av jamn framgang, også for bøndene. De gårder i vestre Andebu (mest skogeiendommer) som omkr. 1800 ble kjøpt av forretningsfolk i Tønsberg, kom etter en tid tilbake i bygdefolkets eie. Det viktigste av det som ennå var igjen av kirkegodset, Andebu prestebords gårder, ble i løpet av åra 1830—64 solgt til oppsitterne: 1830 Sti, 1845 Honerød og Prestbyen, 1851 Prestegården, 1864 Gåserød (tidligere klokkergård). Også de fleste av bygdas husmannsplasser var ved århundrets slutt gått over i selveie; de siste var to plasser under Andebu pgd. som først i 1920-åra ble solgt til oppsitterne.

Treschow-Fritzøe, som hadde overtatt Larvik-grevens tidligere eiendommer Skoli, Nomme og Heia, ervervet ca. 1875 dessuten V. Nøklegård (Øvre-Heia), og Svartoa, samt ca. 1900 parter av Gjerstad, Svindalen og Trolldalen. Videre kjøpte Treschow ca. 1910 Einarsrød, i 1913 det meste av Lille-Dal og Store-Dal, og i åra 1909—15 betydelige skogparter av Hynne. Det aller meste av dette er også idag i Treschow-Fritzøe's eie; det utgjør tils. 61 skyldmark, eller vel 4 % av herredets matrikkelskyld. Bortsett fra Treschow-eiendommene og spredte bruk tilhørende utenbygds folk, er alle Andebus gårder idag på oppsitternes hender.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER