Kverner

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

Handkvern hadde de på hver gård ifra gammelt, og på noen småplasser også. Noen hadde steiner så store som en vid hattebrem, andre bare som en tallerken. De var innebygd i ei firkanta, åttekanta eller rund grime, som hadde avløpsrenne som ei anna kvern. Kverna sto på en krakk i et hjørne eller ved veggen.

I oversteinen var det et hull med pinne i til å dra rundt med, og kornet la de i med venstre neven. I Sukke så Kristian Kristoffersen engang ei kvern med krumtapp og stang til å dra rundt. Den må trolig ha hatt sigle (beslag under og tvert over øyet i den øvre kvernsteinen) med tapp under også, for den var så forseggjort at den hadde både teine (traktorforma kornbeholder over kvernsteinene), su (skuff under teina, som rister att og fram, så kornet rangler ned i kverna) og skakastaur, akkurat som ei bekkekvern.

Det ble mye såer (skall) både av havre og bygg. Kvernsteinen hadde for lite tyngde og for lite fart. Til hverdagsmat brukte de melet som det var, men til fint bruk ble det sella i et tresoll. Det var en ring av bøyd, tynt tre og med duk av fine, flettede trestenger. De malte også malt med handkvern. Kr. Kristoffersen var med på det i Vegger i 1870-åra.

Nå later det til at alle handkvernene er borte. Men om en gikk fra gård til gård og leita, er det ikke umulig at det kunne finnes noen ennå.

Bekkekverner. Ifra gammelt var det kvernhus så å si i hver bekk, og sommetider flere etter hverandre nedetter. Kvernhuset sto på fire tufter like nedenfor demningen, helst i ei bratt dalside, så de hadde kort bru til inngangen, som var i andre høgda. Teina rakk dit opp, og de slapp derfor å bære kornsekken opp trappa. Veggene var oftest tømra helt opp. Det hendte at det var to kverner i ett hus. Da måtte husene være videre, men de var aldri videre enn nødvendig. Det hendte også at det var to eiere som hadde hver si kvern ved samme dam. De lå da på hver si side av bekken. Kvernene gikk alle med kall. I nedre enden hadde kallen en tykk jerntapp som sto i et jernstøpsel på en stokk. Når det var vel utført, lå det ei halv jernkule med rundingen opp i bunnen på jernstøpslet. Da gikk tappen lettere. Kvernkallen gikk opp gjennom øyet på understeinen og med en firkanta, grov jerntapp opp i siglet, som var innfelt i øyet på oversteinen, så den hvilte på kallen.

Tett utenfor skovlene på kvernkallen var en stolpe tappet gjennom bunnstokkene med en nagle. Stolpen gikk gjennom golvet og opp ved kverna. Der gikk den gjennom to planker, om lag et par alen lange. Ovenfor dem sto en nagle gjennom stolpen. Den nederste planken lå på kvernberget, og imellom framendene sto det en blei. Med den stilte de kverna til å male fint eller grovt. Med en litt hvesset handspiker braut de øverste planken litt opp, så de lettet både bunnstokken i den enden, kallen og oversteinen så mye at bleien ble laus. Den skuva de litt inn for å få finere mel, eller dro den litt ut for å få grovere.

Var det to kverner i ett hus, så sto begge kvernkallene på samme bunnstokk, og da hadde den en stolpe i hver ende til å stille kvernene med. På den måten kunne det hende at den ble lettet i begge ender på en gang. Dette gjorde ingenting for støheten, for den lå i to steinlesste tverrkubber med fall i, og lettinga rakk ikke over halvlinjen opp og ned.

Når kvernsteinene ble slitt, ble de skjerpet ved å male stein. De fant stein av terninggrus, slo den sund og malte grusen. Den var så hvass og hard at den gnog av det lause i kvernsteinen, så de hardeste småkorna sto litt lengre ut og kunne male kornet bedre. En gang med lange mellomrom ble kvernsteinene så slitt at melrennene i understeinen ble for grunne. Da måtte de vrenge av oversteinen og hakke melrennene dypere med kvernhakka. Handkvernen måtte stelles på samme måte.

Var kvernhuset så stort at de hadde sikte også, het det mølle, og når de malte for fortjeneste, slik at de hadde et par kallkverner, et par sikter, og kanskje en grynstein også, så het det møllebruk.

På Svendsrød skal det være et par kvernsteiner som tidligere vel har vært brukt til grynkvern og drevet med handkraft. Under okkupasjonen 1940—45 ble den rigga opp igjen. Man fikk satt på drivgreier og to mann dro. Det ble ei riktig bra kvern. Under krigen grøpet man en del hvete og gryn. Det ble fin vare.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER