Skogsarbeidet

(Mest etter Ole Bråvolls opptegnelser.)

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

Arbeide i hauballen.

Når de var ferdig med gjerdinga, hugg de en to—tre graner for å ha barkebork til eget bruk. Noen hugg litt mere for å selge til garveriene. Barken ble levert hel i lengder på en 5 fot. De stokkene ble så liggende til de begynte å skjære på sagene om høsten. Men de solgte dem helst, fordi hauballhugget tømmer ikke var særlig tess som materialer, akkurat som hauballhugne nøtter ikke var noe å eta.

Så tok de til å røye i havnehagene sine. De som hadde noe greie på stellet sitt, hugg ned til ved på nymåne, fordi den veden brenner lettere selv om den er fersk. De som ikke var så nøye, hugg når det passet og kjørte hjem veden så rå som den var, etter som de trengte den.

De som hadde kjørt fram veden om høsten og vinteren, hadde nå arbeid med å hugge opp husveden til en diger haug i tunet. Så måtte de pynte og gvesse alt staurvirket. Det ble da gjemt under golvet i uthusene, som gjerne sto i ei helling, så det var god plass under. Veden ble båret inn i skjulet etter som den var tørr utenpå. Til santihans skulle all veden være inne, tunet renset og sopt. Potethyppinga måtte også gjøres i denne tiden.

Til sommerved brukte de avfall fra saga, gammel gardved, kvist, stubber og forskjellig rask. De som hadde bryggers (bryggerhus), holdt til der om sommeren. I skorsteinen var det god plass, så det var ikke så nøye med hvordan veden var hugget. Men da de i 1880-åra begynte med kokeovner og komfyrer, måtte veden være litt penere hugget.

Hvor viktig det var å skaffe seg ved til vinteroppvarming, viser følgende historie som Knut Tveitan har fortalt:

Det bodde ei gammel kone på Tveitan. Hun hadde en liten eiendom på en 4 mål, som gikk mot elva Svartoa. Det var om våren, og hun skulle til å så ut kornet. Forberedelsene foregikk høytidelig. Hun fylte forkleet sitt med korn, og før hun gikk i gang med såinga, sa hun disse innledningsorda som var meget brukt i den tiden: «Så sår vi da i Jesu navn». Men så kom hun til å kaste et blikk oppover elva og fikk se en stokk komme drivende. Da gikk naturen over opptuktelsen for den gamle kona, og hun skrek ut med høy og sprukken røst: «Å fanden så gale mæ, kommer det ikkje en bergingskubbe!» Hun tok av seg forkleet, la kornet forsiktig bort, sprang opp til husveggen, grep båtshaken som hadde sin faste plass der, skyndte seg ned til elva og halte stokken i land. Det var nemlig slik at hun hadde lov til å ta tømmer som kom drivende i elva utenom fløtningstiden. På denne måten plukket hun opp ved for hele året.

Historien er helt sann, for Martin og Karen Nomme holdt på med våronna på den andre siden av elva, bare et kort stykke unna. Martin hadde hørt hvert ord og fortalte senere tildragelsen for Knut.

 

Høstarbeide.

Mellom høyna og skurna og etter skurna lauva de. Da røya de ved trakantene. Der var det lauvtrær, som de kvistet og hakket lauvet av. Kvistene ble så lagt i kasser som de brente, og så sådde de rug der. Strangene ble lagt i hauger, som de kjørte hjem om høsten eller vinteren.

Etterat de var ferdig med høstpløyinga og hadde tatt opp potetene, begynte de å treske. Det gjorde de gjerne tidlig om morgenen før det ble lyst. Etter morgenmaten dro de til skogs, dersom været var godt. Var det uvær, tresket de hele dagen. De hugg gjerne en 10—20 tylfter tømmer før de begynte å lunne, der hvor det bare var en eller to karer på gården. Der det var flere, f. eks. husmenn, tjenere eller sønner, hugg og lunnet de samtidig.

De som hugg for seg selv, felte og rensket samtidig. De kvistet og skar av til passende lengder og la dem i reis eller små hauger. Alle så etter tyristubber og braut dem opp, sanket tyritopper og la i haug. Tyri var god både til lysved og til å nøre opp med. Husbonden selv passet på å ta med det som egnet seg til hesjestenger, kraker, gardstaur og kornstaur. De holdt alltid utkikk etter emner til redskap og tok vare på det når de så noe slikt.

Til niste hadde de alltid med seg et spann med kald grøt fra kvelden før og et spann med melk som fløten var tatt av. Melka var i skrinneste laget, for de hadde latt den stå lenge, så rømmen hadde gått opp. Treskjeene og grøtpinnen — ei påsmurt kakerispe med misusmør på til hver — hadde de i matskreppa. Den var av hestelær eller tynt annet lær og hadde lokk, helst av grevlingskinn med håra på. Den hadde ei reim til å henge over aksla, og den hang på en kvist mens de arbeidet. Grøtspannet var av tre og var på skikk som et smørspann, men noe større. Det hadde så stort hull i handtaket på lokket at de satte økseskaftet gjennom det og bar det på aksla. De satte maten i ildstedet fra dagen i forveien, men kaldt var det altsammen, så grøtpinnen var også frosset. De tente nok varme mens de åt, men maten var jo kald, så det var ikke alltid de orket å sitte mens de fikk en røyk etter maten. Det het at de fikk «kællgrøtskjælven», så de måtte til å arbeide med en gang for å holde varmen. Da de fikk blikkspann, ble det jo bedre, for da satte de det over varmen en stund, så maten iallfall ble lunken. Når de var i skogen, holdt de mål bare én gang, midt på dagen. De som hadde skog så langt unna at det var seter der, holdt til i den når de hugg eller lunnet.

 

Lunning.

Når de hadde hugget en 10—20 tylfter tømmer, lunnet de. De kjørte tømmeret til nærmeste vintervei og rullet det sammen i hauger som heter lunner. Da hadde de med et grøtspann til seg selv og til gampen en havreskvank som hang på seletreet. Til redskap hadde de øks og hakadråg. Hakadråga har dragarmer nedafor drågslira og en jernbøyle i et hull litt ovafor midten. I bøylen henger det en 3—4 snaut 2 fot lange jernlenker med verv oppe i enden og en dubbehaka i nedre enden. De slo hakan i stokken som huggeren hadde «kolla», dvs. hadde hugget av snytene i begge ender.

Når rett var, skulle tømmerhuggeren «sløddeblekke» hver lunningsstokk, dvs. ta av borken på undersiden av den stokken han måtte skjønne kom til å slepe i kinninga, slik at det gikk lettere.

De måtte passe på å lunne på bar bakke eller før det ble mye snø.

 

Kast.

Ifra gammelt slepekjørte de mye i skogen, både på bar bakke og på snøen. Det tømmeret som lå slik til, ble da slepekjørt med slødde til et «kast», dvs. en bergufs som var så bratt at det ikke gikk an å kjøre utover. Der ble tømmeret «kasta» utover stupet eller renna, enten fra hvert lass eller fra en ihopkjørt lunne ute på kastet. Siden ble det så kjørt til saga.

«Kast» har vi på Bråvoll, i Vegger, på Torp, i Søndre og Nordre Rolighet. I Slettingdalen er det et lite bruk som heter Kastet. Flaten oppå bergufsen er oppdyrka der. På Bråvoll- og Torpe-kastet er det også litt grunn jord, men den er ikke dyrka.

 

Vinterarbeide.

Når myrene og vannene var tilfrosset og det var nok snø, begynte selve tømmerkjøringa. Der det er ulendt, trengs det endel snø for å få kjørende vei. Var myrene dårlig frosset til, tråkket de godt, så kulda beit bedre. Slik gjør de det enda. De la også bord i myrveiene og hadde snø over, da bar det bedre.

De slepekjørte tømmer på bar bakke til saga ved å legge den ublekka siden på stokken på overilla, og så slo de et jernreip omkring stokken og overilla. På snøføre slepekjørte de til saga med stubbslede. Den hadde meier av bok eller lønn med jernskoning. Når de ble for mye slitt, fikk de en ny såle av hardved. Ifra gammelt hadde de hompedråg eller slengedråg til den. Hompedråga hadde først ett, senere to korte lenker i slira. Et slikt drag brukte de til steinsleden også.

 

Dubba.

I 1875 var det noen hoffsokninger her i bygda på tømmerkjøring. De hadde dubbe, og så kom den i bruk her hos oss også. Dubba har 3 ½ fot lange, 4 tommer brede og 5 tommer tykke meier med liten bøy og uten jernskoning. Om lag midt på meien ligger det en ca. 1 fot lang, 3 tommer høy og 3 tommer bred treklamp. Og oppå der lå det ei ca. 4 tommer bred og 2 ½ tommer tykk dubbeslir, så lang som stubbsleden var bred. Dubbeslira var festa til klampen og meien med en nagle av hardved. Naglen var rom i slira, så dubba var ledig og kunne smyge seg fram. Senere fikk de en bred jernskoning, men ikke så bred som meiene.

Stubbslede og dubbe av tre kunne enhver lage for seg. Senere begynte de å bruke «bokk og geit». Den doningen kom fra Moelven ca. 1913, og de hadde håndverkere til å gjøre for seg.

Etterat brøtningen var begynt i 1850-åra, kjørte de brøtningstømmeret fram til velta ved elvekanten. I hver tømmervending til saga eller elva la de gjerne på en vedkubbe eller vedstrenge ekstra. Om kvelden tok de med hjem alt vedyrke fra dagen. Da regnet de at de hadde dette hjemme for ingenting.

Da biltrafikken kom i sving og det ble slutt på brøtningen, ca. 1935, begynte de å kjøre tømmeret fram i store lunner ved storveien om vinteren. Om sommeren ble det så kjørt med lastebil dit det skulle.

 

Props.

Fra slutten av 1850-åra ble det spørsmål etter props (pitprops) til støttestolper i de engelske kullgruvene. Folk tok til å renske opp tørrgraner og vindfall, som det var altfor mye av og bare til fortred i skogen. De fikk levere proppen ved elva, og betalinga var 1 skill, foten for 3 tommer topp ned til 6 fot lengde. For 5 tommer topp fikk de 1 ½ skill, foten, så at litt lengre trær ble saget av både på 5 tommer og 3 tommer topp. Da fikk de mere for det.

Propsen skulle være slinna, men ellers gikk det for det samme om den var av gran, furu, gråor, osp eller hva det kunne være for slags tre i den. De kjørte props til byen med bunnen på sleden eller vogna. Da kunne de ha på for 3 daler eller mere i ett lass på den tiden. De teljet av rotenden på fire sider, ikke så det ble skarp kant, men slik at det ble lettere å kjøre, og litt mere gikk det da på hvert lass også. Senere falt prisen slik at det ikke lønte seg lenger å selge props. Skogene ble også veldig ødelagt av denne hugginga, fordi ungskogen ble røya bort. Men så kom skogvedtektene og gjorde slutt på denne trafikken ved at trærne måtte ha en viss lengde for at det skulle være lov å hugge dem.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Tømra «ferdighus».

Hans Nilsen Lilledal («Vesledæl`n») begynte i 1860-åra å sette opp hus på akkord for folk i Melsomvik, Tønsberg, Nøtterøy og andre steder. Fra først av hugg han hømmeret i sin egen skog. Da den ikke strakk til lenger, kjøpte han av naboene, som leverte det på byggeplassen eller i tunet hans.

Fra først av ble alt tømmeret teljet. Siden kantet han det på saga. Sønnene hans fortsatte med å tømre hus. De tømret husene ferdig hjemme, nummererte stokkene og kjørte dem dit huset skulle stå — han hadde både to og tre hester —, og så satte de opp huset for alvor.

Det hendte han kjøpte tømmeret på stedet også, og satte opp huset der det skulle stå med en gang. Sommetider hadde han akkord bare på tømringa, sommetider på hele huset med kjeller, innredning og tak. Innredningsborda var handhøvla i den første tiden. Men i 1880-åra brukte han også maskinhøvla bord.

Hans var alltid på farten, sent og tidlig. Om vinteren kunne han komme inn i butikken på Bråvoll kl. 4 om morgenen, med bylass. Han kjøpte hestesko, som han la under selv ute i veien, uten å spenne fra og uten lys.

 

Byved.

Før det ble rotevei, ble det ikke kjørt ved til byen herifra. Men etterat storveiene var kommet, ble det hugget endel utover hele vinteren og kjørt hjem og tekt over eller satt i skjulet. Neste vinter var veden tørr, lett å kjøre, og skjulstått ved var også best betalt.

Ifra gammelt la de veden tvert over jernskoningen like fram til huetreet. Der la de en kavle under rømmene, festet et jernreip i den og et i bakkjeipen. De ble hekta sammen midt oppå lasset, som ble gjurt med en gjuringsstaur. De kjørte en halvfavn ved i lasset da også.

Så fant de på å sette ei grind på hver side av sleden. Grindene var bundet sammen med et par kjettinger så de sto mens de lesset på. De la veden langsetter sledebunnen i fire lag og gjurte med jernkjettingen og gjuringsstaur framme og bak. De grindene brukte de til å kjøre ved på vogn med også, og også da het de veasledegrinder. På vogner måtte de ha lem til å legge veden på.

Byveden var og er av bok, bjørk, barved eller blandingsved. Eik, ask, lønn og svartor har alltid ligget jamt med bjørk i pris. Men disse slagene har det ikke vært så mye av i senere tid. Byveden kunne være tinget på forhånd, eller de sto på torget med den. I gamle dager sto de på Stortorget med ved, og med bord og lekter også. De sto ved basarene med slikt. Siden kom vedlassene på Høytorget, senere kalt Potettorget, og nå er vedlassene på Vedtorget.

Roteveien fra vestre Andebu, som de kjørte byveden på, var fælt tung og bakkete, og i åra fra 1880 fram til 1915 var ikke prisen mere enn 10—12 kroner pr. favn. Men i den tiden var det god avsetning på planker av bok og bjørk og dunkestav av bok til margarinfabrikkene, så det ble hugget forholdsvis mindre ved. Under de to verdenskrigene kom det fart i vedtrafikken. I første verdenskrig ble god ved betalt med opptil 110 kroner pr. favn. I 1942 var maksimalprisen for ved 39,50 kroner pr. favn.

 

Sliperiosp.

Ett eneste år, vinteren 1880—81, var det trafikk med ospeved til Treschows tresliperi i Larvik. Den var fersk, kløvd som alminnelig ved, fri for bark, kvist og råte, 12 og ikke over 13 tommer lang. Den ble kjørt i grinder, levert i Sandefjord og målt i favner, til en pris av 14 kroner favnen.

 

Fyrstikkved.

Omkring 1900 begynte de her i bygda å selge osp til fyrstikker. Det er ferskt, ublekka ospetømmer, fra 6—8 og opp til 20 fot langt, med minste toppmål 6 tommer, fordi de ikke kan dreie mindre tykkelser enn 4 tommers tverrmål. Ospetømmeret ble solgt etter midtmålsberegning for 1 ½ —2 kroner kubikkfoten. En tid fløtet de det fra Trolldalen, ellers ble det levert ved Sem st. Det ble sendt til Agnæs fyrstikkfabrikk ved Stavern og til Nitedal Tændstikfabrik.

 

Granaslip.

I 1920-åra begynte bygdefolk her å selge granatømmer til tresliperiene. Det er rundblekka i alle lengder fra 10—12 fot, med minst 4 tommer (10 cm) topp. Den blir levert på Ilene, og går til Sande.

 

Lakterved.

Kristian Hynne fortalte at i hans bestefars tid fikk Treschow hugget lakterved i Lakterdalen. Der hadde de ei renne til den i bekken fram til elva. Nå er det bare svake merker etter dette, og lunnene er borte, men en kan enda se hvor de har ligget. Det var i 1850-åra de fløtet den veden til Larvik. De brente kull av den til masovnene. Lakterveden var 5 fot lang og av forskjellig tykkelse.

 

Hollenderlast.

Hollenderne begynte for alvor å kjøpe trelast i Norge ca. 1520—30, omtrent samtidig med at vannsagene ble tatt i bruk i vårt land. «Ved snart sagt hvert elveløp og hvert bekkesig langs kysten myldret nu vandsager frem og skar bord og planker til utførsel. Hollænderkofferne fandt vei frem til dem og kjøpte selv trælasten av bønderne...» (O. A. Johnsen.) Bygdene ved sjøen kom altså først med, men også Andebu var tidlig ute. De solgte runde hollenderbjelker til hollenderne; 18 fot lange og 10 tommer topp var «målsbjelker», større var overmåls med tillegg i prisen, mindre var undermåls og da ble det avslag. Hollenderne brukte visstnok bjelkene i demningene sine. Vi solgte også hollenderstaker til dem, de var 16—18 fot lange og helt ned til 1 tomme topp. De var til å stake frem båtene i de hollandske kanalene med.

Hollenderlasten ble kjørt til Melsomvik på vinterføre. Der ble den buntet, fløtet til Bjerkøy utenfor Nøtterøy og lastet på skutene der. Senere kom hollenderskutene helt inn til Melsomvik og tok lasten der. Denne lasten ble ikke betalt før den var vel ombord, når hollenderne kom etter den utpå sommeren. Det var ikke alle som hadde råd til å vente så lenge på betaling. Velstående bønder kjøpte da opp last fra dem som var mindre bemidlet og solgte videre til hollenderne.

 

Skipsmaterialer.

Langt vest i Trolldals- og Torpeskogene var det grov skog til skipsmaterialer. Der kløvde de de store stokkene på midten med bleier og teljet ei planke av hver halvdel med bile. De var så dyktige til å telje at de til og med kunne konkurrere med oppgangssaga, ble det sagt. Veiene til nærmeste by var så dårlige at de kjørte materialene til Skien på vinterføre. Toppene ble brukt i milene.

Det var mange slags skipsmaterialer, f. eks. til kjølsvin (forteljete, store eike eller bokestokker), bunnstokker (forteljete), underopplengder (6—8 fot lange og forteljet 12—14 tommer, med en selvvokst krok, dannet av en av røttene, ble brukt til «sideband», til å feste sideplankene med nagler i fra kjølen), sitters (forteljete bokestokker i baugen), videre skipstømmer av forskjellig lengde og forteljet 6 eller 7 tommer, alt etter størrelsen på skuta, ble brukt til «sideband» oppetter skuteveggen til å feste sideplankene i med trenagler. Skipsnaglene var 1 ½ — 2 fot lange og 1 ½ —2 tommer tykke, kløvd av beinkløvd eik eller god furu og teljet 8-kantet. Det var 2 ort for å kløve og telje et stort hundre (= 120). Dekksbjelker var helst av furu og hadde forskjellig lengde. Knærne hadde også krok av ei rot og en forteljet legg. De ble satt under dekket ved skuteveggen, et på hver side av dekksbjelken og boltet sammen med den. Og så var det dallborplanker av feit furu eller bok, dekksplanker av furu eller gran og mastetrær av furu.

 

Handsaga.

De brukte handsag også. Bladet var 5 fot langt, 9 tommer bredt øverst og 4 ½ tommer nederst, hadde ½ tomme lange og tomme brede tenner. Det var fra gammelt hjemmesmidd, bløtere og trolig litt tykkere enn i vår tid.

De teljet stokken på to sider og veltet den opp på en krakk som het sagstilling. Så kløvde de stokken i to med saga. En sto oppå med «stuten», et 2 fot langt, rundt skaft, som sto tvertover bladet. Det tilsvarende, noe kortere handtaket nederst het «kua». Den som sto øverst hadde ene beinet på sagstokken og det andre på øverste stokken i stillinga og gikk baklengs mens de skar. Den andre sto nedenunder og gikk framover. De holdt saga litt på skrå, så den falt bedre i draget. Det var tyngst for den som sto ved stuten, for han måtte dra saga opp. Den som sto ved kua hjalp nok ikke til med det. Men var det en slamp som sto nedenunder, lot han overmannen dra sine armer også opp med saga. Da var det reint ille. Baketter teljet de andre siden på hver sin planke.

Når de skar planker, ble saga kalt plankesag også. De som drev med plankeskjæring hadde det som håndverk. De skar ikke når det var kaldt om vinteren, men vår og høst og imellom onnene. De hadde gjerne en jordflekk selv, og hjalp andre også i onnene.

De skar lekter også med handsaga. Da teljet de lekteførken firkanta, kløvde den etter midten med saga nesten helt ut, så de to halvdelene hang sammen på et ca. 6 tommer langt stykke. Så snudde de førken og kløvde begge halvdeler midt i to med saga i ei vending. De skar ikke helt ut da heller, så alle fire lektene hang sammen i toppen på førken. Hver lekte var 22 fot lang, 2 tommer bred og 1 ½ tommer tykk. Lektene ble solgt til Holland og der brukt til å feste strådekke på takene med. Det hendte at de teljet ei og ei lekte av høye og spede graner. Et sted det var mange slike i høy og tett skog, fikk en gjerne lov til å hugge disse for ingenting. Men så måtte de kanskje leie hest til å kjøre lektene til byen, og da ble ikke fortjenesten så rar.

Om vinteren hugg og kjørte de tømmeret fram til en passende plass i skogen. Der «benketeljet» de det, dvs. teljet stokkene på to sider. Var stokken krokete, så teljet de den utenpå og inni kroken. Skipsbyggerne brydde seg ikke om plankene var krokete på kant, for de kokte dem, flere om gangen, i lange, firkantete rør. De stakk dem inn fra enden så de ble myke og kunne presses beine, og når de så ble nagla, satt de der. De likte mindre en krok på den flate siden, trolig av den grunn at om naglen skulle miste taket — den hadde jo ikke noe hode —, så kunne kroken komme igjen mens de var i sjøen, og det ville være riktig farlig.

På stillingstedene kløvde de stokkene med saga, teljet yttersidene («ranga» de kaller nå) og stablet dem opp der. Derfra kjørte de så senere materialene til skipsverven. Eller de benketeljet stokkene i skogen, gjerne på ei frossen myr, kjørte dem hjem, skar dem og ferdigteljet dem, og stablet dem der. Søren Larsen Nøklegård var fast benketeljer for plankeskur og Pål Jensen for lekteførk. Den som hadde råd til det, hadde stabelen stående til det var gunstig å selge.

Ved gamle stillingsteder og andre teljeplasser i skogen kan en enda se flisehauger fra den tiden.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Oppgangssaga.

Vannsaga ble tatt i bruk i Norge ca. 1530, endel år etterat sagbladet var oppfunnet. Om handsaga er eldre eller yngre enn vannsaga i Andebu, vet vi ikke, men i senere tid ble de brukt samtidig. I 1850- og 60-åra var det kvernhus og vannsag i nær sagt hver bekk her i bygda. Handsaga ble da brukt mindre og mindre, sist av dem som hadde skog, men ingen bekk.

Saga (saghuset) sto på tufter der det var lågt til berget, og på dobbelt, tømra brygge der det var høyt, en 8—10 tommer mellom hver tømring. Det var ingen steinfylling i dem. Saga hadde alltid bordkledd bindingsverk, ca. 1 ½ gang så langt som sagtømmeret. Det var alltid stor åpning i veggen der tømmeret skulle rulles inn fra veltene, og ellers to—tre andre åpninger til å gå inn og ut i. Det fantes ikke vinduer, men det kom lys nok gjennom alle åpningene, som sto oppe sommer og vinter.

Vasshjulet var 5—6 fot langt og 3—4 fot i tverrmål. Det satt på en aksel av en diger furustokk. I ytre enden hadde akselen en sterk baktapp av jern med blad som var innfelt i akselen, og den var surra med to jernringer. I andre enden hadde akselen en smidd, ca. 3—4 tommer tykk krumtapp, som med et blad var felt inn i enden på treakselen, og den hadde to solide jernringer omkring. Utenfor lageret hadde den ei 2 alen lang sveiv til å dra sagbladet opp og ned med.

Det var bare ett sagblad. Det sto midt i huset og var strekt i ei omlag 3 alen bred grind av 3 x 3 tommers firkant.

 

Skisse av oppgangssag.

a er en bom nesten oppunder loftsbjelken i sagenden mot dammen. Stanga b kunne lea seg om en nagle i c som sto fast i bommen,

og den andre enden var festet i saggrinda med gangjern så enden på stanga fulgte med opp og ned og snudde bommen litt fram og tilbake,

så det faste trestykket d og kurstanga e også gikk litt fram og tilbake. På enden av kurstanga e satt det en jernholk med blad på,

slik som på tannhjulhaken på framriven i en vevstol. Det bladet lå nedpå tannhjulet og skuva det et par tenner framover når saggrinda gikk opp,

og med det ble sagstokken dratt om lag ½ tomme inn til sagbladet til ny skur for sagtennene når saggrinda gikk ned igjen.

 

Saggrinda hadde ei planke på hver side med spor til grinda. Bladet var på skikk som et handsagblad, men var litt større og omlag en kvart tomme tykkere, så det gjorde grov skur. Litt viking måtte det også ha. Det sto loddrett med bakken og skar bare når det gikk ned. Det var håndsmidd av jern, men i vår tid var det nok noe hardere og fabrikklaget.

Det var et hull i hver ende på sagbladet. Omkring nedre endestykket på saggrinda satt det to jernringer. Det var et øre med hull på hver. Sagbladet satt mellom dem, og så sto det en jernnagle gjennom begge ørene i sagbladet. Sagbladet snudde tennene mot dammen. Sagvogna lå endevendt, og bladet sto i skjæret, mens de la sagstokken til rette. Like framfor sagtennene lå det ei fast ribbe tvert over benken. Denne ribba var gjennomskåret over skjæret i benken og hadde et flatt jern på siden med hull til holdhaketabbene. Sagstokkene lå på ei vognramme av 6 toms stokker; endestokkene var tappet inn i sidestokkene.

I bakre enden av vogna var det festa en om lag 2 ½ tommer lang, flyttbar benk, så bred som vogna. Benken var gjort av 6 tommers firkant og dekket med 2 tommers bord. Det var skjær til sagbladet i benken. I overkanten av den bakre enden satt det et jern. I det jernet var det flere ½ toms hull til den ene holdhaketabben. Den andre tabben var gvass og ble slått inn i stokken. Det var to holdhaker i hver ende på stokken for å holde den rolig og fast. I framenden på vogna var det også en slik benk til å flytte ettersom sagstokken var lang til. Under hver langstokk i vogna lå det ei planke på golvet eller litt opp fra det. Med mellomrom på 5 fot eller så var det spor i dem, til en trull i hvert. Trullene var ca. 3 tommer tykke og 6 tommer i tverrmål, av bok eller bjørk. De hadde hull i midten og gikk rundt på en 1 ½ tomme tykk pinne av ask eller eik. Den lå med hver ende i et hakk i planka. Somme sager hadde jerntapp og busse i hjulene. På disse hjulene gikk vogna inn i saggrinda og hadde styring av noen faste knekter.

Tannhjulene. Sagvogna med sagstokken på ble dratt fram på en ca. 8 tommer tykk åttekanta aksel, som lå oppå golvet og tvertover under vogna. Der akselen lå var plankene med trehjulene skåret av. En jernkjetting var lagt 3—4 ganger rundt akselen og festet i hver ende av vogna. Bakenfor sagvogna satt det et trehjul på den akselen. Det var omlag 5 fot i tverrmål og gikk ned gjennom golvet. På et trekors satt en dobbelt ring av 2 toms planker og utenpå den en ca. 5/4 tomme tykk støpt jernring med store tenner og hemper innfelt mellom de to treringene.

Alle sagstokkene måtte være «kolla», dvs. vinkelrett avhugne i begge ender forat festehakene i oppgangssaga skulle få tak. Tømmerhuggerne hadde ikke sag, så de skårra alle trærne opp i stokker med øksa. Disse sneiene skårra de rett av tømmeret på velta, som rakk litt inn i saga, såvidt at de sto under tak. De bar også ut bord og annet og stablet det opp utpå sagtomta, alt mens saga skar stokken alene.

Fantestykker. Under sagskuren som ellers hendte det at noen drev med fantestreker. I en bekk i Andebu var det tre sager etter hverandre, og alle tre eierne gikk samtidig for å utnytte vannet på en gang. En av dem fikk lyst til å gjøre ugagn og slapp en slump knubb etter kollinga ut i bekken nedafor si eiga sag. Han visste at det ikke var hekk foran renna ved neste sag. Det brukte det ellers å være. Men nå gikk knubben i renna og slo sund skovlene i vasshjulet for eieren nedafor.

Stemmebordet (stengeluka for vannet i dammen). I stemmebordet sto det en stokk som balanserte over en annen stokk oppunder saggolvet. Stemmebordstokken rakk omtrent til sagbladet. Ved enden av den stokken var det festet en ca. 2X3 tommer tykk selvgrodd krokstav, som rakk en 3 fot opp over golvet. Oppe i kroken var det festet en bortimot 2 fot lang lenke. Et eller annet sted i nærheten hadde de slått inn en dørstabel av jern. De slo på vannet ved å trykke krokstaven ned så stemmebordet gikk opp og hekta ei løkke av lenken innpå stabelen så langt ned som de ellers ville ha vann til. Da greide saga seg selv gjennom hele stokken. Men når bakbenken på vogna kom til bladet, så hadde den en påfesta knott som subbet lenkeløkka av stabelen, så krokstaven gikk opp og stemmebordet ned. Da stana saga med en gang, en 3—4 tommer fra siste enden på stokken. Dette hørte sagfolka godt enten de var ute eller inne. De siste 3—4 tommene ble alltid kløvd med øks, så nær som på lekter. De fikk henge sammen.

I siden på ringen på tannhjulet bak sagvogna var det boret inn ca. 5 tommer lange og 1 tomme brede nagler, med ca. 15 tommer mellom hver. Når saga sto, la de kurstanga opp på en knagg på styringsplanka ved saggrinda og skuva sagvogna, med det skårne på, tilbake ved å trå på knaggene i tannhjulet. Så stilte de resten av stokken til ny skur eller la en ny stokk til rette på sagvogna og slo på vannet igjen med krokstaven.

Disse sagene gikk ikke alle like fort eller like godt. En mann på Bråvoll hadde funnet ut hva sagene sa. Torpesaga i Åmot sa: «Fort og vel! Fort og vel!» Kolkinnsaga sa: «Tørrfisk! Tørrfisk!» Og Bråvollsaga: «Luske dæ, Olæ! Luske dæ, Olæ!» Den sto på berget ovafor Kattehølen og hadde derfor lite strøm til kraft på vasshjulet.

Lys. De skar både morgen og kveld og sommetider om natta med. Til lys hadde de ild i tyri eller annen ved. De hadde gjerne lagt opp en utslitt kvernstein eller murt opp et ildsted, som de fyrte på.

Tussen. Ved Bakkesaga og andre steder hendte det at tussen holdt saga om natta. Da brukte de å kaste en varmebrann ned til ham for å skremme ham. Om det hjalp, vet vi ikke, men iallfall en gang vet vi at Steinsaga stana om natta. Nils Amundsen Nøklegård var på saga for Henrik Torp den gangen, og han var ikke redd av seg. Han gikk ned under saga for å se. Han så ingen tuss, men vasshjulet var kasta utav det ene lageret, og så sto saga, kan du vite. Men om det var tussen som hadde gjort det, vet ingen.

Skuren. Til oppgangssaga ble ikke annet virke enn lekteførken benketeljet. Den ble forteljet til handsaga også.

På en stor stokk tok de først en hon og så et fiaskebord, så hon og flaskebord igjen. Flaskeborda var 1—5/4 tomme tykke og ble kalt tynnebord. Da var resten av stokken en 7—8 tommer tykk og lagt på flasken. Så tok de honen og delte resten i 3 eller 4 bord og kanskje et tynnebord, ettersom det passet.

Oppgangssaga og senere sirkelsaga gikk bare i flomtider vår og høst. Noen brukte saga alene, andre hadde den sammen med en eller flere. I tillegg til det hver skar for seg selv tok de gjerne litt leieskur for å hjelpe andre, men aldri for fortjeneste før sirkelsaga kom. Da tok de ca. 30 øre, senere 40 øre tylfta for å skjære lekter i 1870-åra.

Stabling. De tufta under materialstablene, så de sto noenlunde vannrett. Planker og bord ble lagt omtrent ¼ tomme fra hverandre i hvert flo, så de kunne tørke bedre. Mellom hvert lag lå det et bord eller ei planke i hver ende og på midten i stabelen. De korsløa skurlasten også. Da var den ikke så utsatt for å sprekke i endene som ellers. Stablene sto der de ble oppsatt ved saga, til de ble kjørt til byen, helst på vinterføre fra gammelt. Men da det ble roteveier, ble skurlasten kjørt til byen to ganger i uka i hauballen også.

Steinsaga var den siste oppgangssaga i Vestre Andebu. De slutta å skjære på den omkring 1880, og den ble revet 1882 eller 83.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Dammene.

De bygde dammene helst i ei kreppe for å få dem så korte som mulig. Ellers var det mye om å gjøre å få bergfeste for dammene.

Måtte dammen være lang, satte de ei brygge på midten. Den ble tømra med samme helling som dammen, der den sto innunder. Den andre veggen sto rett opp og ned. Brygga var fylt med stein. Var det nødvendig, satte de brygge i den ene eller begge endene også. De kunne også skjøte på med stein i endene om det trengtes. Vanligvis brukte de 4 master i høgda. Dammene ble satt i 50—60 graders vinkel. Sto den for mye rett opp og ned, så hendte det at den ble sprengt ut i bunnen, og da var det reint ille.

Til dammer brukte de fra gammelt runde stokker som ikke ble benka på sidene. Senere ble stokkene kløvd med sag til dette. Da ble de benka med øks eller sag på begge sider, med flatsida lagt mot mastene. Nedre enden ble spisset fra den ene siden, så de dro seg sammen når de ble tronka ned i bakken. Fra gammelt ble de naglet, senere boltet til mastene.

Ved midten av vannføringa ble det gjort en omlag 5—8 fot bred flomluke, med fall i sidene til damfjølene, som sto vannrett. Så ble dammen tetta med bjørnemose. Den ble lagt tvertover samkommene mellom skiene og banka inn i samkommene med bakre øksehynnet. Senere ble skisetninga og damfjølene klint med leire.

I storflom ble noen damfjøler dratt opp med båtshake. Når de satte inn flomfjølene igjen eller satte inn alle damfjølene om høsten, småkarvet de leire i et bordtrau med bladhakka og slapp det ned over damfjølene ettersom vannet vokste, for å tette.

Dammene hadde oftest ikke mye vann, men så var det atthaldsdammer lenger oppe i vannføringa. De demte gjerne et vann, et tjern eller ei myr, så de hadde noe å ta av når de trengte det. Dammene skulle være utslått fra ca. 10. juni til ut september. De kunne ellers flømme over dyrka jord eller slåtteland. Men dersom sageieren også eide jordene på begge sider, så rådde han seg jo som han ville.

 

Sirkelsaga.

Den første sirkelsaga i Andebusogn ble bygd på Kolkinn i 1867, Torpesaga 1 1868, og så den ene etter den andre. En som het Madsen fra Stokke eller Skjee satte opp flere sirkelsager på akkord. Han brukte Lars Skarsholt og Nils Nøklegård til å bygge dem. Steinsaga ble satt opp av et par karer fra Arendalsogn i 1888. Hallenstvedt-guttene Kristian, Edvard og Anton, sønnene til Ole Ellefsen, satte opp flere. De flyttet senere til Tønsberg, hvor de drev smie og deretter mekanisk verksted.

Kolkinnsaga og Holkesaga gikk med undervann, Torpesaga med brystvann og Ønnesaga med ¾ overvann. Da lot de renna gå forbi overkanten av vasshjulet og slapp vannet på fra nedsida. Steinsaga gikk med turbin. Hallenstvedt-guttene bygde Ambjørnrødsaga og turbinen der.

Sirkelsagene har høyt vasshjul og stor utveksling. Vasshjulakselen er gjort av fire drøye furustokker. Den har et stort kamhjul, fra først med trekammer (tenner av bokeved), som drar et lite støpt tannhjul på akselen til trommelten (et stort trehjul med reimskiver av tre). Dette er under saga. Så ei hjemmelaga puntlærreim (eller senere ei kjøpt gummireim, nå balatareim) fra trommelten og opp på den støpte spindelreimskiva, om lag 1 ½ fot i tverrmål. Det sitter et sirkelrundt sagblad i hver ende av spindelen, og det går lynende fort.

Det er ei vogn ved hvert blad. Hver vogn er gjort av to 2 toms bord med åpning til bladet imellom. De blir holdt sammen av en ca. 2 fot høy jernbåge av rundt jern i den fremste enden og et trestykke i den bakerste enden og går på mange omlag 5 tommer tykke ruller. Stokken blir festet på vogna med en holdhake for å ta første hon. Under hele vogna ligger ei støpt jernstang med tenner på. Ved hvert sagblad står en mann. Han drar ei jernsveiv med jernaksel tvertover under vogna. Den akselen har et lite tannhjul som griper i tennene på jernstanga under vogna, så den blir dratt framover. Det første bladet, som kanter av de tre første sidene på stokken, heter kanteblad, og mannen som styrer det sagmester, fordi han må avgjøre hvordan hver stokk kan nyttes på beste måte.

Det andre bladet, som bare har å dele opp stokken slik som sagmesteren har bestemt, heter nedleggsblad. Mellom vognene står en stillemaskin for alle brukelige materialtykkelser. Hver sagmann har en bakmann eller fløttgutt. Han er alltid i den andre enden av vogna, stiller stokken, legger det som er skåret ned på golvet og skyver vogna tilbake, og så er det en eller to mann til å bære ut og stable. Sirkelsagbladene er tynnere enn oppgangssagbladene og skjærer tynnere materialer, så fra ca. 1880 ble ¾ toms bord kalt tynnbord.

Matias Einarsrød prøvde å skjære skipsplanker på sirkelsaga, men det likte ikke skipsbyggerne. Andre prøvde seg med å skjære skipsnagler på den, men skipsbyggerne ville heller ha dem kløvd og teljet. Etter 1880 begynte de også å kante hustømmer på to sider istedenfor å telje det. I 1870-åra var det stor avsetning på bjørkeplanker til møbler og maskiner, og også på 5/4 toms svartorbord til møbler. I 1880-åra ble det betydelig etterspørsel etter 2, 2 ½ og 3 toms bokeplanker til maskiner, kammer (i kamhjul), til trebunner i tresko, til koster o. a. Noen reiste selv til Kristiania og solgte både bjørkeplanker, bokplanker, orebord o. a. Da fikk de noe mer for det enn f. eks. i Tønsberg. Det var også noen, f. eks. Edvard Jakobsen og Ole Langebrekke, som kjøpte opp planker og solgte i Kristiania med fortjeneste.

 

Motorsager.

Anton Bjørndal, som var ordfører den gangen, satte opp ei sag drevet med bensinmotor en gang i 1890-åra. Det var antagelig den første av det slaget her i bygda. Der skar de bokestav til margarindunker. Klavenes drev ei slik sag i Bakkeskogen i åra 1914—16. Der også skar de bokestav til margarindunker, men dessuten stav av gran eller furu til sildetønner. Den staven ble sendt til Vestlandet. Siden kom det i gang motorsager drevet med bensin eller råolje noe hvert sted. De var lette å flytte dit en trengte dem.

 

Elektriske sager.

Elektrisitetsverket i Andebu kom i stand i 1919.1 1923 eller 1924 satte Kristian O. Stålerød opp den første elektriske saga i Andebu. De prøvde først med å la bilen dra den, men den var ikke sterk nok. De begynte med 12 hestekrefter, men gikk snart over til 30, da gikk det fint. Senere er det kommet mange elektriske sager i herredet. De skjærer all slags skur med sirkelblad. Under annen verdenskrig skar de også generatorknott med den.

Vannsagene er nå for lengst nedlagt, men enda under annen verdenskrig gikk Torp-, Stein- og Bøen-sagene med vann.

 

Helårs sagbruk.

Vannsagene kunne ikke drives hele året. Men da motorsagene og dampsagene kom, tok noen til å kjøpe tømmer, skjære og selge trevirke året rundt. Da ble det virkelige sagbruk. Anton Bjørndal og Anders Skorge hadde ett, Klavenes drev i Bakkeskogen hele året, det samme gjorde Olaf Kolkinn, Thorvald Sukke og Olaf Trolldalen.

 

Tømmerfløtinga («brøtningen») i Vestre Andebu.

Det var i 1850-åra de begynte med tømmerfløting i Andebu. Noe av det første de fløtet i Songa, Trolla — den vestre elva — var lakterved for en Backer i Larvik. Flere hundre tylfter satte seg fast i Einarsrødfossen. Brøtningsformannen, Tore, ville slå på vann til det gikk. «Det går aldri,» sa folk. «Det ske gå,» sa Tore. Han slo opp de atthaldsdammene som var, og lot alt vannet gå. Da gikk det så Einarsrød-saga sto og skalv, og Matias Einarsrød kasta seg på bakken i otte for saga. I denne storflommen stakk lakterveden seg inn i kantene på elva og ble liggende der. I skogen ligger fremdeles lunner av laktertømmer som ikke er blitt framkjørt.

Denne vestre elva er så kronglete at de i alle år har måttet renske den for steiner og slikt. I 1860-åra ble det lagt tilling i Pisserødberget for at tømmeret ikke skulle slå seg i stykker eller sette seg fast der. Langs elva hadde de satt opp stolper på kronglete steder, så ikke stokkene skulle sette seg fast. De ble senere byttet ut med steinbrygger. Men selv de kunne ikke stå seg mot stokkene som stanget steinene bort her og der. Så ble det satt opp bordvanger på dem, tillingen tatt bort i Pisserødberget og fossestryket minert bort, så stokkene kunne komme uskadd ned. Men da kom også gjedda opp, det hadde den ikke greid før.

Brøtningen gikk helt fra Trollsvannet og Ålekjønn. Det var mest roinger (folk fra Dalsroa) som fløtet. De hadde langstøvler og ikke annen redskap enn hver sin båtshake og øks. Det gikk noen på hver side av elva for å holde tømmeret fra land, så det ikke satte seg fast. De hadde niste med seg for dagen, slik som skogsfolkene, og spiste to ganger om dagen. Tidligere var det skikk at brøtningskarene skulle ha en dram både før og etter maten. Var det stritt arbeide, fikk de mere. Da Kristian Kristoffersen var sånn en 12 år, ble han sendt med et blikkspann som tok en 7—8 potter for å skjenke dem. Om kvelden gikk fløterkarene hjem hver til seg. Når de var kommet lenger nedover elva, fikk de ligge på gårdene ettersom brøtningen skred fram.

Ifra gammelt fikk de 2 ort dagen, senere 3 ort eller 3 ort 6 skilling. Da var det 12 timers arbeidsdag. Lenger fram fikk de 7—8 kroner dagen for 10 timers arbeide. Hele tiden ble det da gjerne overtid for ekstra betaling.

Brøtningsforeningen bekostet sleperenner ved dammene. De var bygd av rundt tømmer, som var benka litt med øksa der stokkene var felt sammen. Ved Ønnedammen var det litt kronglete lende, så der gravde eieren igjennom en jordtange og bygde ei bordrenne i den. Han fikk betaling for bruken av den. Det er dam både for Ålekjønn og for Trollsvannet. Ovenfor Trollsvannet er det en atthaldsdam i Svartevannet og to i Hestedalen. Vannet fra Misusmørdammen kommer ut i elva nedenfor Trollsvannet.

Brøtningsselskapet måtte kjøpe vannet fra alle disse dammene. Det var Timann, som bygde og bodde i Vassenga, senere i Norendal, som slapp og slo igjen alle disse dammene ettersom det trengtes. Jo lenger brøtningen kom utover, desto lengre tid måtte vannet ha for å rekke fram. De måtte slippe og stenge det tidligere for hver dag. Det var ikke telefon den gangen, så Timann måtte rett som de var gå og se og høre hvor langt de var kommet. Når det var lite vann eller det minket med det, måtte de kjøpe vann fra Steinsdammen for 2 daler dagen og fra Ønnedammen for 3 daler. I passende tid om kvelden eller før slo de igjen disse dammene, så de sto og fylte seg natta over fra atthaldsdammene.

Det hendte brøtningen kom så tidlig at isen lå på Ønnedammen. Da skar de råk og staket stokkene fram med båtshaken. Var vannet åpent der, måtte de legge tekst, dvs. en lenke av sammenhengende tømmerstokker, langsetter hele østlandet, så ikke tømmeret fløt innover flåene. Når siste enden av brøtningen kom, svingte de nordre enden av teksta og dro den sydover langs vestsiden av dammen, så de sopte alt tømmeret med seg. Utenfor Songoset i Goksjø lå det ei tekst for å samle alt tømmeret. Der ble det delt, for noe skulle til Svinessaga og noe til Hagneselva og videre til Larvik. Begge delene ble samlet i hver si tekst, som ble bundet sammen i begge ender, så det ble to ringer. En slik ring full av tømmer heter også ei tekst. Med en tømmerflåte slepte de ei slik tekst over Goksjø. Det var lettere å slepe dersom tømmeret var soppa, men det var for mye arbeid å soppe det for ikke lengere turen. Fire mann på flåten dro teksta fram med vindespill. Tversover på flåten hadde de en omlag 4—5 alen lang, vannrett bom med to tapphull i hver ende. De hadde en 120 favner lang trosse med en dregg i den ene enden og den andre slått to—tre ganger rundt bommen. Med en båt rodde de dreggen så langt ut som trossa rakk og slapp den til bunns. Der satte den seg fast. En mann i hver ende på bommen snudde den rundt med hver sin handspiker som de brukte i tapphullene, og vindet flåten og teksta sakte framover. En styrte trossa der den gikk på bommen, og den fjerde holdt i den enden som rekte seg av og kveilet opp til neste dreggekast. De seg smått framover. I god medvind kunne de styre både flåten og teksta med båten når de var to til å ro. Men i motvind gikk det trått, slik at de somme tider la til land og fortøyde i et tre eller en stein.

Da Bergselva ble gravd i 1871, ble det solgt mye skog fra Stålerød. Det tømmeret ble fløtet fra Stålerødvannet i 1873 og 1874. Det var kronglete å komme fram med brøtning både i Kjæråsfossen og Kjæråsengene, der elva gikk i krik og krok. Men det ble lite eller ingenting kosta på den elva, fordi den vanligvis ikke ble brukt så mye til fløting. De hadde der bare flomvannet å greie seg med, og de begynte derfor så tidlig at de skar råk i Askjemvannet og stakk tømmeret fram med båtshakene. Denne elva renner ut i Goksjø ved Berge, og der ble tømmeret teksta.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Kullbrenning.

Som nevnt tidligere, har det vært mye kullbrenning i Andebu. Et bevis på det er også de mange milebunner eller kølabunner i utmarka og på tråene. Vi har slike på Bråvoll, Stein, Nøklegård, Torp og andre steder.

De hugg og kjørte lakterveden til milebunnen om vinteren, så den kunne tørke noe til de brente etter slåtten og utover høsten. De gamle snakket om leggemile (jordmile), hvor veden ble lagt flatt. Det er antagelig den eldste formen, men vi vet lite om den fra Andebu.

 

Ståmile.

Ståmila var den vanligste mileformen. De var alltid to til å sette opp ei ståmile. Milestedet måtte være mest mulig flatt og helst ha en brønn eller grøft i nærheten. De skavde av grasrota og jamna ut bakken så den ble så vannrett som råd var i en 9—10 alen bred runding. På toppen av brannbukken nagla de fast et trekors av to korte kubber som de felte sammen med øksa, og festet fire vedskier over enden på korsbanda til støtte for lakterveden, så det ble røykgang langs brannbukken, som de gravde ca. 1 alen ned i bakken midt i rundingen, slik at toppkorset ble jamnhøyt med lakterveden.

Så reiste de lakterveden med rota ned og toppen opp, slik at den støtta seg godt, av den grunn at den måtte holde hele mila så den ikke seg overende. Gjorde den det, måtte de sette den opp helt fra nytt. Så reiste de lakterveden med rota ned og toppen opp, slik at den støtta seg på toppkorset. De satte lag på lag rundt brannbukken, til mila var like bred i bunnen som den var høy. Hele mila ble kledd med granbar. De brukte stige og la bar oppå, så det hang nedover sidene. De satte store grankvister på bakken langsmed sidene og putta barkvister imellom, så det ble ei tett og fin kappe av bar over hele mila. Siden måka de jord på over det hele. Jorda hang bra på en tredjepart av mila, fordi mila skrådde utover ved bunnen. Men når jordlaget ble for tynt øverst, satte de ei hylle rundt mila til å bære jorda ovenfor. Oppe på toppen måtte det stå en mann og jamne ut jorda som en annen hev opp. Men det ble igjen et røykhull over brannbukken.

Det tok gjerne en to—tre dager å sette opp ei mile der det hadde stått ei mile før. Da var det lett å rydde tomta, hyllestykkene var klare og jorda i nærheten.

Så tente de på «lunta», dvs. randen av tyribeter. Varmen skulle da nå inn til tørrveden ved brannbukken, så det fata i selve mila, og da begynte det vanskeligste arbeidet, å passe den. Ilden tente i toppen på lakterveden og åt seg nedover. Når mila var i frisk fyr, tetta de åpningene ved «lunta» og det meste av røykhullet ved brannbukken, og så løfta de opp jorda med nevene her og der rundt mila, så ilden fikk passende drag fra alle kanter og brant jamnt og passelig sterkt. Røyken måtte ut her og der, og var det noe sted det rauk for mye, var nok jorddekket for tynt, så de måtte hive på mere jord. Brant mila for sterkt, så strømmet gassen for fort ut av veden og kunne eksplodere, så jord og bar spruta. Da het det at mila «kalva». Når slikt hendte, var karene snare til å få dekket til så ilden ikke fikk overtaket, for da var kua solgt! I et slikt tilfelle trengte de vann for å stagge ilden, så de ville gjerne ha vann i nærheten av mila, helst ei grøft eller i det minste en skarve brønn. Vann trengte de til seg selv også, til maten. Men vaske seg gjorde de nok ikke mens dette arbeidet sto på, selvom de ble svarte som feiere.

Det måtte heller ikke være for lite luft til mila, for da sloknet den på den siden trekken var for dårlig, og da var det veldig vanskelig å få det til å brenne igjen. Av erfaring lærte de å se på røyken når det var passende trekk i alle lufthullene. Når mila hadde fått brenne ei tid, ble den roligere av seg. Men den måtte stadig passes. Mila brant en 8—9 dager, så det var uråd å være alene om den. De var gjerne to som skiftet på med å våke og sove. De hadde gjerne ei lita barhytte å bo i. Var mila langt hjemmefra, levde de på niste. Var ikke veien så lang, så bar de mat til dem hjemmefra, eller den ene gikk hjem etter mat.

De kunne ha ei tjærebrenne også i nærheten, for når mila var roligere, kunne de se etter den samtidig. Ellers lappet de sko, gjorde treskjeer og slikt innimellom.

Mila brant ovenfra og nedover. Når et stykke var ferdigbrent, sank det sammen. Da skulle det «klubbes ned». De hadde ei klubbe og banket til jorddekket ble jamt og fast igjen. Ivar Næss fortalte om en kullbrenner som så på at sønnen hans falt ned gjennom hullet øverst i mila da han skulle dekke til med jord. Kullbrenneren bare fylte igjen og pyntet hullet etter ham. Så reddet han i det minste mila. Sønnen var borte i alle fall.

Mila brant ned til bunnen, men det var ikke sikkert varmen rakk bunnen samtidig rundt hele mila. Når den var nedbrent et sted, så de ildmørja gjennom lufthullene, og da lukket de dem for godt. Etter hvert kunne de lukke alle hullene, og den glødende kullhaugen sloknet. De tok omkring 14 dager fra de begynte å sette mila opp til den var sloknet.

Noe kull kunne ligge som hele kubber etter lakterveden. De slo det da istykker, men dette kullet var uskikket til bruk i smiene iallfall, for når de blåste med belgen på slike kull, for gnistene veggimellom. De kullene de brukte selv, kjørte de hjem på sommerføre. Resten solgte de til Hagnesverket eller til masovnene i Slemdal. Fra Vivestad og trolig også fra Høyjord kjørte de kull til Eidsfos Verk, sa Kristian Hynne. Men disse kullene måtte de hyse i skogen til det ble vinterføre. De kjørte kullene i kullkurver som hver tok 2 lester (= 24 tønner). Det var ei over- og ei undergrind av omlag 5/4 tomme tykke og 2 tommer brede lekter med kjepper imellom. De sto ca. 6 tommer fra hverandre og var innfletta med kløvde bandstaker. De hadde lem på sleden og satte kurven på den.

Til Slemdal måtte de bruke en dag fram og en tilbake. Og Kristen Hynne, farfar til Karl Hynne, som fortalte dette, hadde kjørt mangt et slikt lass til Slemdal for 1 spd. lesten. På disse langturene kom de ut for ulv somme tider. De hadde med seg et jernreip eller et bastreip med jernlenker i enden som de ranglet med for å skremme ulven.

Til eget bruk brente de små miler. De var oppsatt på samme måten.

 

Forandringer i kullmilene.

Senere har de forandret oppsettinga noe. I det utjamna milestedet gravde de bort jorda en 3—4 tommer dypt i rundingen. Brannbukken ble satt ned i midten og fikk fire støtteband som før, men uten kors på toppen. På jordbunnen la de en 6—8 kavler som stråler fra brannbukken og ut til gropkanten, og oppå der ei rund plate av revlinger (dvs. tynne, 3—4 meter lange stokker) til å stå på for lakterveden. Ved brannbukken la de en haug med tørrved slik som før og reiste lakterveden lag for lag rundt brannbukken og tørrvedkåssa, med en åpning ut til kanten som før, men inga lunte. De la ei omlag 2 fot lang renne til luftpipe innunder kanten på revlingplata for hver stjerneåpning der. Rennene var gjort av to halvparter av en kløvd kubbe og lagt på bakken med åpningen ned. De rakk litt utenfor revlingplata for å holde jordkledningen oppe. Luftdraget ble regulert med jord som før.

Enda noe senere begynte de å sette et bordrør fra tørrvedkåssa, det tjente da både som brannbukk og som røykpipe, sa Karl Hynne. Da trengte de hverken toppkors, «lunte» eller åpning ut til siden i lakterveden til nøring, for da tok de glør på en spade og slapp ned gjennom bordrøret til tørrvedkåssa, og så fata det. Men stellet av mila ble som før.

Etter hvert ble det slutt på den gamle kulltrafikken. Den siste mila i Vestre Andebu var kanskje den i Oserød, som sto og råtna ned. Nå er det store trær der, men en kan enda se stedet, for det er en tydelig forhøyning der den lå.

Under første verdenskrigen brente Treschow jernmiler i Heia-skogen. Og omlag 1930 begynte han på ny med kullbrenning i Einarsrød-skogen. De satte opp jordmiler der også og brukte jordrør ved brannbukken.

Ellers bruker de nå stålmiler. De er bygd som før, men nå setter de ei kappe av sammenklinka jernplater rundt mila istedenfor bar og jord. De har hull til luftdraget nede ved bakken på flere steder, og de reguleres med jord. Under annen verdenskrig ble det stort oppsving i kullbrenninga. De brente kull av all slags ved, lauvved også, og det var slik pris på kull at de kunne kjøpe opphugget favneved, brenne kull av den og tjene godt. Det ble brent mye kull av or, bok og annen lauvved til generatordrift for bilene, den kostet i 1942 12 kroner tønna.

Etter krigen lå kullbrenninga lenge nede, men omkring 1970 fikk den igjen et oppsving, og nå med en helt ny funksjon. Det var da grillen kom på mote, og til den trengtes trekull. I Stranda i Vestre Andebu begynte Paul Eriksen trekullbrenning i to miler i 1970. En journalist besøkte Stranda sommeren 1974 og forteller bl. a.: «Milene var nettopp tent og trekullbrenningen var i sin første fase. Røken steg opp fra topplukene på milene, og Paul Eriksen fulgte nøye med i utviklingen. Når milene var brent til et visst stadium, skulle lukene stenges og røken ledes ut og opp gjennom to piperør med uttak fra sidene helt nede ved bunnen av milene. Så gjaldt det å passe en hel serie med ventiler for å holde den riktige trekk så lenge trekullbrenningen pågikk ...» I disse milene tar det bare 3 døgn fra de tennes til de er kjølnet ned. Eriksen hadde lært å brenne trekull da han brente for Treschow under krigen. Han selger hele produksjonen til grossister, som selger videre til detaljforhandlere rundt omkring. («Tønsbergs Blad», 1. juli 1974.)

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Tjærebrenning.

Tjærebrenninga er nok gammel i Andebu, men hvor gammel vet ingen.

Når de skulle brenne tjære, murte de et kar av sandblanda leire. Det var omlag 6 tommer dypt og så vidt som ei stor gryte. I det la de en haug av smått opphugget tyri, hvelvet ei gryte som var sprukken eller hadde en annen feil, over, og tettet godt til med leire rundt. I bunnen på leirekaret var det nedfelt ei lita trerenne, og over den renna murte de til en port av leire. Så nørte de dyktig opp omkring og over gryta, så tyribetene ble så varme at de svettet ut tjæra, som rant fram i renna og ned i et spann. Det skulle ikke så store brenna til før de fikk ei kanne tjære. Så måtte gryta stå til all varmen var sloknet og gryta var kjølnet. Da var det bare kull igjen av tyrien, og kullene nyttet de i smia. Slik brente mange til eget bruk.

Når tjæra har stått ei tid, samler det seg noe tynt oppå. Det er tjæreveie. Den ble brukt til å tjærebre sleder og vognredskap og annet. Tjæreveie ble også brukt som medisin både for folk og fe.

Flere stuesittere, helst eldre, brente tjære for å tjene litt. Enhver bonde de spurte ville gi dem lov til å ta tyristubber og furukvist i skogen sin. Slike tjærebrennere, f. eks. Jens Ambjørnrød, Lars Jensen og Lars Bokemoa, hadde brennene sine i skogen. De braut opp stubber og sanka kvist mens de så til varmen og mens gryta kjølnet.

Det var vanlig å brenne oppe i åsene. Navnene Brenna i Ønneskogen, Brennas i Vegger, Brånafjell o. a. kommer av tjærebrenninga. Gårdsnavnet Kjærås forteller også om denne virksomheten.

Disse tjærebrennerne gikk så omkring i gårdene og solgte tjære, som de hadde i en kvartil med tapphull ved løgga. De målte i en liten dunke som tok ei kanne à 3 potter. Med den målte de ei halv kanne også. De satte et merke halvveis opp i dunken og fylte dit. De solgte sjelden mindre. Tjæra kostet ca. 12 skill, potten. De dro kvartillen i ei dragvogn. For å auke litt på inntektene, blanda noen myrjord i tjæra. Det var vanskelig å oppdage ved bare å se på. En gang en tjærebrenner ville selge tjære til en skøyeraktig bonde (Nils Skjelland), sa bonden at han ville vente til N. N. kom, for han hadde myrjord i tjæra, og det likte han så godt. «Ja, da kan du kjøpe a mæi, fær mi er hællblandæ me' myrjord,» sa tjærebrenneren.

De kokte bekk også. Vi tror at de da kokte tjæra i ei gryte så det tynne dampet bort. Mens bekket var varmt, helte de det ned i små neverkrukker og solgte det etter vekt. De veide på små bismervekter av messing, på ei eller to skåler.

Jens Ambjørnrød hørte lite. Når noen kom til ham for å kjøpe, så sa han: «Ske du ha kjurru, så pek på spanne', å ske du ha bekk, så pek på vektæ.»

Før vår tid brente de store mengder med tjære på en gang også. Da brukte de hjell (et slags stillas). Men for å få mye tjære på en gang måtte tyrihaugen være så stor at det ikke kunne være snakk om noen gryte til å dekke over med. De dekket rundt og oppå med bar, og oppå baret hadde de jord, på samme måte som i kullmila. Men denne mila var gravd halvveis ned i en skråbakke. Denne brenna ble tent i toppen. Når det hadde fata godt, ble åpningen i toppen dekket med jord. Gassen holdt ilden vedlike, og den åt seg nedover så tjæra rant. Denne mila måtte de passe akkurat som kullmila. Med et slikt jorddekke kunne mila gjøres så stor eller så lita som de ville.

Vi vet ikke hvilken av disse måter er eldst, den med hjell eller den uten hjell. Men gamle er de begge to. Den uten hjell er jo enklest og kunne tenkes å være eldst. Men trolig har de brent tjære før de fikk jerngryter, og da kunne de gjøre det med hjell og jorddekt brenne. Denne måten er i det minste så gammel at vi tror det er den som har satt navn på to steder som vi vet om. Det ene er Kjirjul-åsen, ved Kjirjur-elva. Den er blitt kalt Kjirjill-åsen også. Hans Nilsen Lilledal sa Kjærrjell-åsen, og det skulle være tydelig nok. Det andre stedet er Kjirjul-hedde' (eller Kjilrill-hedde', som Kristian Berg sa) i den gamle roteveien ved Bergslykkja. Der er det også en milebunn i skogen litt nordafor. Navnet kan passe, enten de nå har brent tjære på hjell der, eller de har hatt ei tjærebrenne på hjell ved siden av kullmila, for de kunne godt se etter ei tjærebrenne samtidig som de passet mila som brant en 9—10 dager.

Knut Tveitan opplyser at i Skogdalen, vest for Nomme-Setra, var det gjennom lang tid, helt nedover til våre dager, et fast tjærebrenneri. Den siste som brente der var Martin Setra. Han drev det ikke som levevei, men det var nok helst når det var lite å gjøre i skogen. Nå er det slutt, men det ligger enda skår på stedet etter den svære jerngryta som ble brukt.

Med forfatterens tillatelse gjengir vi en del av noen artikler som Johan Liverød for en tid tilbake skrev for en lokalavis:

 

Fra arbeidet ved sagbrukene i Kodal og Hedrum rundt siste århundreskifte.

Omkring århundreskiftet — endel år før og endel år etter — hadde vi både tønnefabrikk og stavsager her i Vestfold. Ved Sem st. var det stavsag og tønnefabrikk. I Kodal var det omkring 1890 stavsag på Skorge, «Dalene-saga». Det var en Kristiania-mann som het Svensson som drev den. Han kjøpte bokeskog rundt i bygda og skar stav og planker. Etter en del års drift minket det så stygt på skogen at han måtte se seg om etter andre områder med bokeskog. Så noen år før århundreskiftet fikk han kjøpt et stort areal med bokeskog i øvre Hedrum av Treschow Fritzøe og flyttet saga til Engene i Hedrum. Engene var en liten gård som lå laglig til, så å si midt i det området Svensson hadde kjøpt. Men til daglig ble navnet Øberg-saga etter navnet til formannen. Et slikt nytt tiltak førte naturligvis med seg liv og rørelse på mange andre måter også. Det ble lagt ny vei forbi Liverød-gårdene og nedover til Svartoa, som deler mellom Kodal og Hedrum, ny bru over elva og vei videre forbi Gåsholt bort til Engene. Veien var bortimot 2,5 km lang. Ny sag måtte bygges, den gamle Dalene-saga var altfor lita, så bare det brukelige av inventaret ble flyttet over. I alt ble det installert 10 klyvsager og 3 kappsager.

Det var også andre enn Svensson som så muligheter til å tjene penger på foredlingen av materialene av dette sterke, tunge treet. Omlag samtidig slo tre Kodal-karer seg sammen og bygde sag på Nomme i Kodal. Det var Ole og Anders Skorge, far og sønn, og Anton Bjørndal, den senere lensmann i Andebu. Disse fikk så kjøpt skog av Treschow, og hvis jeg ikke husker feil, betalte de 75 000 kroner for dette skogstykket. De drev saga på Nomme endel år, helt til de omkring 1910 fikk kjøpt et nytt skogstykke vest for Nes-heia, og de flyttet da saga til gården Tangen, like ved Lågen. Dette stedet egnet seg utmerket til transport av de ferdige produkter, staven og plankene. De ble nemlig lastet til Bommestad, kjørt videre i ferjer og tauet med motorbåt derfra, først til Larvik og siden videre med jakter til bestemmelsesstedet.

Tilbake til formann Øberg. Han var svensk-finsk av fødsel, en stor mann med helskjegg, streng og drivende. Alle unntagen vi guttungene var redde for ham. Vi hadde jo ikke stort å miste om vi fikk katten. Han var nokså nærsynt, og uten briller var han i beit. Somme tider hadde han to par på seg, og da var det best å holde seg unna, for da skulle det ikke stort til før han bruste opp. Madam Øberg var lita og eiegod. Det var hun som måtte til når en eller annen hadde vært uheldig og kommet i kontakt med tennene på sagbladet. Hun var både sykepleierske, jordmor og sjelesørger.

Av sagmannskapet er vaktmannen en av de første som må nevnes. Det måtte alltid være vaktmann på slike sagbruk. Saga ble jo drevet med lokomobil, og kjelen ble fyrt med sagmugg og ved, så det var mange ganger et fyrverkeri av gnistregn, som lett kunne sette fyr i de tørre materialene og tønnestavene. Vaktmannen hadde bortimot en mils vei å gå kveld og morgen. Den veien gikk han sommer som vinter, i regn og sol og i snøføyke. Om vinteren hadde han ei lykt på brystet for å kunne se å ta seg fram. Av veien hans til arbeidsplassen var visst ikke mere enn 500 meter brøyta vei. Men vaktmannen kom, det var sikkert som banken.

Den neste jeg vil nevne er Laurits, som fôra hestene og hørte til bruket. Han hadde ikke lange veien, bare en halv times gange, men til gjengjeld måtte han opp kl. 4 om morgenen, hestene skulle jo være klare til 6— ½ 7, og han kom sjelden hjem før 8—9 om kvelden. Det var ingen vei der han gikk fram og tilbake, bare den han sjøl tråkka. Han var også kjører, om vinteren i skogen og på tomta, og om sommeren hadde han lasskjøring til Sandefjord.

Sist i september eller først i oktober tok tømmerhugsten til. Da begynte de fleste av det 30 mann store sagmannskapet pluss endel bygdefolk og kanskje andre å hugge tømmeret. Hvert lag, på 2 mann, fikk hver sine skogstykker. Det var jo forskjellig slags skog, så det var greit at det ene laget ikke måtte komme borti det andre. Betalinga var for det meste 1 krone for hver lasselunnet tylft. Det ble regnet for god betaling.

Så å si straks tok storlunninga til. Først og fremst med brukets egne 5—6 hester, siden av andre som skulle kjøre om vinteren. Det var om å gjøre å ha store lunner, for snøen var drøy borti Vassbånnliene og i Turumåsene. Det var mye stor skog der borte den gang, ofte var de meteren over stubben. En av huggerne hugg engang 36 stokker av ei stor silju. Riktignok var tømmerstokkene bare 10 fot lange, men det skulle likevel mange kløfter og brukbare greiner til for å få såpass ut av et tre. Men Øberg tok nøye ut både av det som sto på rot og av topp og kvist, så det ble nok mye smått også. Det var kanskje derfor han ikke fikk kjøpt mere skog av Treschow, men måtte se på at Skorge-konsortiet fikk kjøpt resten av lauvskogen derborte.

Hele dette veldige skogarealet på flere tusen mål hadde visst Svensson betalt noe sånt som 70 000 kroner for. Det gjaldt all lauvskog til 3 tommer topp i mannshøgde. Uthugsttiden var 10 år, så det arealet som ble hugget først ble gått over en gang til. Straks den første snøen kom, begynte de første tømmerlassene å komme til saga, og ettersom snøen auka og jamna ut det verste ulendet, gikk det slag i slag. Det var nok å ta av, for det lå mange tusen tylfter lunnet i skogen. Omkring jul kunne saga settes i gang.

Da hadde maskinisten Jakob — han som var der da jeg begynte hette så — overhalt maskinen og kjelen var klar til start. Så fyra han opp, og dro i snora til fløyta som varsla hele bygda at nå gikk Øberg-saga. Jeg tror maskinisten frydet seg litt når de første karene kom med nisteskreppa, søvnige og litt gretne og la fra seg i maskinhuset. Maskinhuset var spisebrakka vår, det. Der var det godt og varmt og forholdsvis reint, selv om det bare var jordgolv der. Her tydde vi inn når det var så kaldt at vi holdt på å fryse oss forderva.

Vinteren 1900—01 begynte jeg som stavnipper. Stavnipperen hadde jobben med å ta staven som kom på benken straks den var skåret klar fra stavflaket. Vi nippet fra to skjærere, en på hver benk. Plassen vår var på ei fjøl midt mellom benkene, og vi hadde reima gående mellom beina. Det var fristende, vi gjorde det ofte forresten, å stikke beina borti reima og la den slå liv i frosne føtter. Men det gikk ut over foreldrene våre og skomakeren, for støvlene fikk ofte varig men av det. Men som sagt, det var kjeletoppen som var redningen når vi fraus som verst. Da var det om å gjøre å forsvinne, som kortleiken når presten kom i drengestua på prestegården, og lukt ned i maskinhuset for å varme oss.

Denne vinteren var den verste i manns minne. Gamle folk sammenliknet den med atten hundre og tress (1860). 1860 er jo en av de verste snøvintrene som har herjet Norge i historisk tid. Og med en påfølgende snøsmelting om våren, som forårsaket storflom i så å si alle dalfører i Syd-Norge.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Barnearbeid.

Vi var 6 guttunger som var stavnippere på Øberg-saga, i alderen fra 10—11 til 13—14 år. Jeg for min del var 13 år. Vi var på saga 3 dager i uka og på skolen de andre 3. Verst var det for annenklassingene, som var yngre, men til gjengjeld tjente de mere, for vi tredjeklassingene hadde skole lørdagene med, da sluttet vi kl. ½ 4 om ettermiddagen. Betalinga var første året kr. 7,50 for full uke. Året etter var det kr. 7,20, merkelig nok. Om det var dårligere tider i 1901—02, husker jeg ikke, men betalinga gikk ned for alle mann. Snaue halvparten av 7,50 var ikke stort å bavre med. Mor skulle jo ha 3 kroner for kosten, og da ble det ikke stort igjen. Det eneste vi da hadde å gjøre, var å forsømme skolen og gå på saga istedet. Men det gikk ikke an å gjøre for mye av det heller. Lærer Lund fulgte godt med, og kunne du ikke leksene dine, så var hundre og ett ute. Det var nok av dem som kunne fortelle at vi hadde vært på saga istedet for på skolen. Midtbenken var prøvebenken vår, det. Der måtte alle nybegynnere starte. Hvorfor? Jo, der var Johannes skjærer. Johannes var bra nok, men han hadde den feilen at han gnudde og skar bestandig. Aldri fikk vi fem minutters pause på den benken. Derfor hatet vi midtbenken som pesten. Og aldri ble det mere stav på den benken heller. Det var tross alt kapping om hvem som hadde mest, selvom det var timebetaling for alle, så nær som for stavløerne, de hadde for tusenet. Det var derfor om å gjøre å få skiftet, enten til nordbenken eller sydbenken. Der gikk det liksom litt gemytligere for seg. Og så fikk vi lov å skjære stav der, så snart vi hadde vist kunstene våre om at vi kunne trimme saga. Om det var lovlig? Nei, såvisst ikke. Men hvem spurte om lovligheten når det gjaldt å komme til sagbladet! Jeg tror vi guttungene kunne trimme stavkapper, klyvsager og tømmerkapper lenge før vi gikk for presten.

Hver onsdag reiste Øberg til Sandefjord etter penger til lønningene våre. Han brukte bestandig Blakka. Blakka, det var letthesten, det, og Øberg likte å kjøre fort. Når Øberg og Blakka forsvant i grinda borti skogkanten, ble det stilt på saga. Riktignok hvinte det i en eller annen sag, men det var for det meste vi guttungene som skar da. Det var om å gjøre å passe på. Men hvordan var det mulig å lure en av slik? Jo, det er lett å svare på. Det alminnelige kvantum skåret stav dreide seg om 50—60 tusen stav på benken i uka. Og en 3—4 tusen stav var det fort å ta inn hvis en drev på resten av uka. Hva var det så vi drev med i hvilepausene og til dels i lurepausene? Jo, det var å slå rundkast og spenne rævkrok, det. Det var sagmugg overalt, så det gjorde ingenting om vi datt. Men utpå ettermiddagen var vi på post. Når vi så hodet på Blakka borti grinda, så gvein alle sagene i, så maskinen sakket på.

 

En streik.

Den sommeren jeg gikk for presten var jeg med på å streike. Og hva bedre var: Vi vant den. Det gikk slik for seg: I skoleferien var naturligvis alle vi seks nipperne på saga. Så var Øberg så lur at han brukte oss tre som var størst, til å sjaue på tomta. Det gikk en dag og det gikk to, kanskje tre, men så var det ute med tålmodigheten vår. Det gikk da ikke an at vi skulle gå ute i solsteika og slite, mens de andre tre var inne i skyggen og hadde det godt. Ja, så gikk vi til Øberg og sa at vi ville nippe på den dagen som hørte oss til. Men nei, det gikk ikke. Vil dere ikke arbeide ute, så kan dere gå hjem, sa Øberg. Der sto vi. Ble vi, så ble vi til latter. Gikk vi hjem, var det griner å få og kanskje slutt for godt. Men vi hadde gode kort på handa, derfor gikk vi hjem. Skolen skulle snart begynne igjen, og da ville Øberg bli i beit. Streiken varte 3—4 dager, så måtte Øberg sende bud etter oss igjen. Skolen begynte, men bare for de andre. Vi var snart i de voksnes rekker.

Det er klart at slike nyanlegg som Øberg-saga kom til å gripe inn i bygdas arbeidsliv på mange måter. Folk som før ingen hest hadde, skaffet seg en, for å kunne være med i konkurransen om kjøringa. Skomakeren eller skredderen, som før hadde holdt seg til sylen og nåla, kastet resolutt fangskinnet og pressjernet og meldte seg til arbeid hos Øberg eller hos Holand på Nomme-saga. Det gjaldt å være med i kampen om kontantene. Det var tross alt bedre å tjene kr. 2,20 til 2,40 pr. dag enn å halvsåle for 30—40 øre paret eller å få 5 kroner for å sy en dress. Slik var det også med andre håndverkere. De fant at lønning hver lørdag middag var bedre enn «takk så lenge» for utført arbeid for folk omkring i bygda. Men det rare var, at tok noen av disse arbeid på saga, kom det nye håndverkere til og overtok. Landhandleren ansatte skomakere, som bare skomakererte, dels på bestilling, dels for salg i butikken, for folk måtte jo ha noe på beina, og nå hadde de penger å kjøpe for. Vi guttungene var ikke de dårligste avtagerne, for sagreima sleit hardt på beintøyet når kulda satte inn. Skreddere som før hadde rusla fra gård til gård og sydd for folk som sjøl skaffet tøyet direkte fra veven, slo seg ned i hus i nærheten av saga og sydde på livet løs dresser og frakker av fint kjøpetøy — som kamgarn og sjeviott. Alt i alt ble det svære forandringer i bygda både på den ene og den andre måten.

Så en vakker dag kom Anton Prestbøen og la inn telefon både her og der. Nå var det ingen sak lenger, nå kunne du sitte hjemme og ringe til Martin og til Mathias, til Karen og til Tilla. Det fikset opp i stua når apparatet hang på veggen som et annet møbel.

Men det var ikke bare blant kodølinger og hedrumsokninger disse nye arbeidsforholdene grep inn. Kjørere kom f. eks. også fra Kvelde og Sandeherred og kanskje lenger borte fra. Noen kjørte i skogen, andre kjørte stav og planker til Sandefjord. Kyndige og ukyndige. Ukyndige, som sandeheringen som skulle kjøre i skogen og møtte opp med bile og tau. Det gikk ikke, han måtte ta til takke med landeveien. Folk som bodde langs Raveien eller på Haukerød la seg til hest og kjørte fra Øberg-saga, Nomme-saga og Svines-saga. Hei, for et liv! Støvføyka lå som et milelangt teppe oppi lufta, helt fra Sandefjord til Skjeggerød og enda lenger.

Det var ikke fritt for at dette gikk ut over gårdsdrifta. Når Øberg varskodde: Kjøring! Ja, da var det å spenne fra skoklene om du sto i travleste harvinga. Eller du sto i høykjøring. Da måtte du subbe inn det meste og såte resten, for jaktene lå ved brygga i Sandefjord og venta på last. Ellers var forholdene slik at det meste av denne kjøringa gikk for seg i hauballen, somme tider gikk det opptil 150 lass forbi Liverød om dagen i denne tida. Det var nok sjelden det var noe høy igjen ved disse tider, og da var det å fôre på bakken. Høyet som skulle i hus når høyonna kom, var for det meste — kan en si — fôra opp mens det lite og ingenting var. «Det var ei guds løkke at sagene stoppa,» sa Jørn, «ellers hadde vi gått fra gårdene alle sammen.» Fullt så ille var det nå ikke, men at det gikk ut over gårdsdrifta for mange, er sikkert nok.

Hvor kom sagmannskapet fra? Og hvor reiste de hen da alt dette sluttet? Som alle vet, er gårdene i Vestre Kodal og Øvre Hedrum for det meste små bruk. Likeså var det en del stuesittere med lite og inga jord. Oppsitterne der og ætlingene deres hadde ikke full sysselsetting på gården. Og overskuddet av menneskemateriell ble eksportvare. I 1870—80-åra og kanskje i 90-åra var det mange som reiste ut, enten i båndverkslære eller til sjøs. I treskutebygningens tid ble det mangel på sjøfolk, og det var lett å få hyre. Senere, etterat Svend Foyn hadde funnet opp sprenggranaten, og hvalfangsten tok form av industri, var det også gode arbeidsforhold. Ganske mange fra bygda ble hvalfangere. Gamle folk husker nok at da hvalbåten «Vardøhus» gikk under utenfor Mandal i 80-åra, var det flere kodølinger med den. På hvalfangst på Finnmarken eller Island om sommeren og i skogen om vinteren passet ikke verst. Bygda lå jo i kanten av Treschows store skogeiendommer. Ishavs- og bottlenosefangsten tok også mange. Koffardiflåten likeså. Men det var særlig en ting som adgangen til å tjene slanter gjorde sitt til å løsne. Det var emigreringen til Amerika. Det var mange, svært mange, særlig av hvarnessokninger, men også andre, som arbeidet et par års tid på sagbrukene og la seg opp til billett og dro til Amerika. Det var især fra 1900 og utover dette gikk for seg. Endel hadde kanskje slektninger der over, som hadde reist forrige gang rauset var. Både ungdom og eldre dro avgårde. Ja, gifte folk med familie solgte hus og hjem og dro over. Noen kanskje gjorde det bra, andre ikke.

Alt dette nye i bygda førte med seg andre tankebaner. Folk begynte å tenke i flokk. Dette ga seg utslag på flere måter. I og med at innkomstene økte, ble jo også kravene større etter varer til den økte befolkningen. Det var ikke lenger nok at landhandleren omsatte parafin, gryn og sådant mere. Det ble også bruk for andre varer, varer som landhandleren kanskje ikke var så lysten på å omsette. Det var ingen annen råd — det måtte startes aksjehandel. Sist i 90-åra ble Kodal Aktiehandel startet, med bestyrer, styre og alt det som hører til. Forretningen begynte hos daværende sersjant M. A. Skoli på Hvitstein og med denne som bestyrer. Senere ble forretningsbygg reist, også på Hvitstein, da med Ole Gåsholt som bestyrer. Omsetningen økte etter hvert, men om fortjenesten økte tilsvarende, er jeg ikke så sikker på, for dette var varer som ga liten fortjeneste. I det hele tatt ble det vel ikke så store fortjenesten for landhandlerne dengang. Varene ble fraktet fra Sandefjord med hester og kjøringa bortsatt til den som kjørte billigst. Betalinga for transporten var så vidt jeg husker 200 kroner året for all varekjøring. Det ble ikke feite steikene for Martin og Kristian, som hadde kjøringa da. Tjente de 2 kroner pr. hest og mann, var det nok toppen. Men så var det ikke stor fortjenesten på hvetekli og rugavfall heller.

Det gikk, som det vel har gjort med mange slike tiltak, noen år, og så ble huset med aksjehandel m. m. solgt til en privatmann. Det ble ikke flere generalforsamlinger å møte på for styre og aksjonærer. Men det var jo et interessant forsøk, dette med å være medeier i et så viktig ledd av omsetning i samfunnshusholdningen. Og så hadde en jo et sted å gå. Butikken var åpen fra 8 morgen til 10 om kvelden. En rakk å gå på «aksjen» etter arbeidets slutt. Og det som bedre var, en traff både den og den, praten gikk, og tobakksrøyken sto som ei sky under taket, så sotbrenneren i hengelampa så vidt kunne skimtes som en lys flekk over disken.

Så litt om de andre skogene og de andre sagene også. Jeg har før nevnt Dalene- eller Skorge-saga, som eides av kristianiamannen Svensson. Formannen het Nilsen. Alt jeg vet om han, er at han var så ubegripelig fæl til å tygge tobakk, og at han var så urimelig sterk. Men en gang gikk det likevel galt. Han skulle ta ryggtak med en mann som het Henrik, da rauk det ene beinet. Han fant sin overmann. Boketømmeret som ble skåret på Skorge-saga, var vesentlig fra skogene i dalføret langs Skorge-elva.

Nomme-saga lå ved Gjerstad-elva, rett ned for Nomme-gårdene og var som ei lita frøken i forhold til storemor Øberg-saga. Det var for det meste bygdefolk som arbeidet der, med innslag av noen få fra nabobygdene, når en unntar lassekjørerne da. Formannen der het Kr. Holand, en grei og bra kar på alle måter. Han hadde før vært styrmann og gårdbruker, var sterkt religiøs og i det hele en mann som bygda så opp til. Tømmeret som ble skåret der var for det meste hugget i Nomme-skogene, hvorav Treschow var eier av størstedelen. Men noe kom helt fra Ønne-skogen, endel fra Øvre Bjørndal og kanskje også noe fra Gjerstad. Etter gamle kilder skal det ha vært 21 000 mål som har tilhørt Nomme, så det var store arealer øksa farte over.

Det sier seg selv at på slike arealer med såpass vekslende terreng stiltes det store krav til dem som skulle kjøre, både til mannen og til hesten, og til redskapen ikke mindre. Boketømmeret ble kappet i 10 fots lengder, og det relativt korte og tunge lasset hadde lett for å velte. Blakken, Hvitten og Brona klarte ikke å holde igjen, de måtte unna hvis livet skulle berges. At det gikk som for Rikard at han beit av krittpipa i en støyt i Svindal-skogen, hendte kanskje for flere. Men det manglet ikke på dyktige kjørere. Uten å ta æren fra noen, kan en vel nevne Mathias Gjelstad og Tveitankarene, flere fra Hvitstein og Nomme. Men ingen kjørte vel så mange lass og tok så mange tunge tak som Mathias Nomme.

Og det hendte mange, både alvorlige og pussige episoder. Til de siste hører den da Laurits og Jakob lå i Svindalen på hugst i Ønne-skogen. En kveld karene kom hjem fra skogen, skulle de tenne opp i ovnen og stelle til maten. Jo da, de tente opp og fyrte, men det slokna flere ganger. Jakob lå på knea og blåste på varmen det beste han kunne. Med ett så fauk det noe stort, svart noe rett i synet på ham. Det var den svarte Svindalskatten som hadde lagt seg i ovnen om dagen. At Jakob seg ned på bakparten, var det vel ikke så mye å si på.

Lassekjøringa til byen var det mye rift om, nesten krig. Det var begrenset lagerplass ved Nomme-saga, og en del av staven ble kjørt til Sandefjord i frisk tilstand og lagret der. Tomta der hvor Hotel Atlantic nå ligger, ble mye brukt til lagerplass. Det var slik rift etter lass at kjørere fra Sandeherred og andre steder fra møtte opp om kvelden for å være klar til å ta de første lassene om morgenen. At to sto og dro i hver sin ende av planka, hendte også.

Som før nevnt, ble Nomme-saga revet og flyttet til Tangen i Hedrum. Men formannen, Holand, var i mellomtida død, og Hans R. Trevland ble formann der.

På Svines-saga ved Goksjø ble det skåret stav i mange år, dels fra kjøpte skogstykker, som Bjørndalskogen m. fl., dels kjøpt tømmer i lassevis fra bønder i Kodal og andre steder. Formenn der var bl. a. Hans Halvorsen og Mathias Johannessen. Til slutt en episode i forbindelse med denne saga. Da Bjørndalskogen ble hugget ut, ble toppen og endel av det som ikke kunne brukes til stavtømmer hugget opp til ved og kjørt ned på Bjørndalengene til tørk. Høsten 1909 ble det storflom, og flommen rev med seg 200 favner ut i Goksjø. Endel av oss sagmannskaper ble sendt oppover for å tekste inn denne veden der den lå, rett ut for Vassfolden på Bergelandet. Så var det å få fløtet den til Svines. Det var et problem som visst ikke er forsøkt løst hverken før eller siden. Vi måtte varpe veden over på samme måten som tømmertekstene — om natta i solgangsvind. Det leie var at bokeveden ble vasstrukken, gikk under teksta, og til slutt sank den. Det ble borte 40 favner for oss på den reisa. Den natta på vannet tror jeg ikke hverken Berge-karene eller noen andre av oss glemte.

Johan Liverød.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER