Husmennene og husmannslivet

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Som i andre bygder er det nå forlengst ingen husmenn igjen i Andebu. Men i eldre tid var det husmannsplasser til mange gårder, og husmennene var et viktig element i bygdas arbeidsliv. Ordet husmann går helt tilbake til middelalderen, men brukes da og nedover til 1600-tallet i andre betydninger enn vi i dag legger i det. Det vi nå forstår ved husmannsvesenet er stort sett begrenset til tiden fra 1650 til først på 1900-tallet, og det nådde sitt høydepunkt omkring midten av 1800-tallet. I 1815 er det således i Andebu ialt 74 husmenn, derav i hovedsognet 46, i Høyjord 16 og i Kodal 12. Framveksten av husmannsvesenet skyldtes nok for en stor del befolkningstilveksten og knapphet på jord, som gjorde nyrydding nødvendig. Til en viss grad dekket husmennene også de større gårdenes behov for stabil arbeidskraft. Husmannsplassene var ikke skyldsatt, de sto ikke i matrikkelen, og husmennene betalte derfor vanligvis ikke skatt til staten.

De nye driftsmåtene i jordbruket i slutten av forrige århundre, som reduserte behovet for arbeidskraft, førte etter hvert til oppløsning av husmannsvesenet. Den alminnelige tendens i retning av selveierbruk var også medvirkende til at mange husmannsplasser ble solgt fra og gjort til selvstendige småbruk.

Husmannen måtte ofte selv rydde plassen i gårdens utkant. Han eide altså ikke jorda, men leide den, og leien ble betalt i fast avtalte arbeidsytelser på husbondens gård, fra 1 til 3 dager i uken, ettersom plassen var stor til. I tillegg måtte han arbeide på gården for daglønn når han ble tilsagt. I 1860- og 70-åra var lønna 12 skill, dagen om sommeren, 8 skill, om vinteren. De var med i gårdsdrifta og i skogen, og i all slags arbeid ellers. Sommetider kunne kona gå istedenfor mannen når arbeidet lå slik an, f. eks. i skuronna, i slaktinga el. l. Her i Andebu satt husmennene bestandig ved samme matbordet som husbondsfolka, unntagen i prestegården og visst på Bjuerød.

Husene var gjerne ei lita stue og et fjøs med plass til ei ku eller to; de ble satt opp av husbonden eller husmannen gjorde det selv. Flere steder hadde de noen sauer også, sjelden hest.

Alle husmenn hadde fri ved og fri havn for dyra sine. Men til vinterfôr måtte de raske sammen høy fra skog og myr og lauve så mye de kunne. Dette fikk de lov til av husbonden. Til pløying høst og vår fikk de som oftest låne hest på gården etterat de var ferdig med onna der. Med hesten fulgte også redskap, og var husbonden snill, tok han ingenting for det, men var han nøye, tok han betaling. Mange husmenn var håndverkere ved siden av, eller de arbeidet i skogen. Allikevel led de nød mangen gang. Vanskeligst var det nok for husmenn uten jord; det var stuesittere som bare hadde tomt med hus eller tomt til eget hus. Som en husmann av dette slaget nevnes Kristen Åmot, som bare hadde ei stue og en hageflekk; han betalte for huset med 5 arbeidsdager i året.

Når en husmann ble syk eller gammel og skrøpelig og ikke kunne arbeide, var han og familien særlig ille ute. Før den nye loven om fattighjelp kom, var det ofte ingen annen utvei enn å gå på legd (de gikk på laggen, sa de i Andebu). En legd var en samling gårder som var pålagt å sørge for én fattig. Den som gikk på legd var en viss tid på hver gård i legda, alt etter matrikkelskyldas størrelse. I Andebu ble legdssystemet praktisert til ut i 1880-åra. På husmannsplassene kunne det ofte være vanskelig å skaffe mat nok til de ofte store barneflokkene, og barna måtte derfor tidlig ut i arbeidslivet eller også mangen gang gå og betle.

I det følgende skal vi gi endel stoff som mere i detalj illustrerer hvordan livet var på husmannsplassene i gamle dager.

På et tingmøte i 1693 opplyses at alle husmenn bor på leilendingsgrunn, og mellom onnetidene lever de mest av å betle.

I 1806 var det skifte etter bygdevekter og husmann Jon Olsen i Engrønningen eller Bygdevekterstua, som var plass under Nordre Haugan. Løsøret besto av følgende: 1 kakkelovn 8 rdl., 1 gryte 6 skill., 1 øks 12 skill., 1 ljå 6 skill, og 1 nattbord 16 skill. Da ingen kjente til arvinger, ble skiftet innstilt.

Om Sagstua, som var husmannsplass under Stein, har Ole Bråvoll gitt disse opplysningene:

Stua og jordstykket som hørte til, het slik fordi det lå like ovenfor veien ved Steinsaga.

Kristen Sagstua var født 1808 i Rolighet, plass under Torp. Han ble gift med enken i Sagstua og på den måten husmann til Jakob Stein. De hadde både ku og hest, så de måtte nok kjøpe litt for til å skjøte på med. Men de arbeidet aldri noe for plassen på gården og betalte visst heller ikke noe. Kristen drev i skogen og kjørte til byen med skipsmaterialer for andre. Proprietær Johan L. Thams på Lensberg i Sem eide Våtåsen, og den sto uten tilsyn. Det sies at Kristen hugg tømmer der og kjørte til byen med det som om det var hans eget.

 

Tidligere husmannsplass Nordre Sætra under Vestre Hasås.

 

Kr. Kristoffersen mente at Kristen engang hadde eid Våtåsen, men hadde gått konkurs, og at han derfor fortsatt regnet seg som eier. Da han ble enkemann, solgte han hesten og arbeidet bare litt i skogen og stelte kua, som han hadde nok fôr til da hesten var borte. Han levde tilfreds og fornøyd i den skrøpelige stua si, som var så gammel at ingen visste noen alder på den. .

Stua sto nord—syd og var tømret helt opp i røstet av rundt tømmer. Det var dyttet med mose, så veggene skulle være tette. Det sto en diger gråsteinspeis midt på nordre endeveggen, så det var eslet til tre rom, kjøkken i øst foran peisen, kammers i vest bak peisen og stue resten av huset. Mellom den vesle kroken som var kjøkken, og stua var det en bordvegg av høvlete bord, men ikke dør. Høyt på nordveggen i kjøkkenet var det et vindu med to ruter, og under der en kjøkkenbenk. I peisen sto ei «kvartill»-gryte til briskelåg og ei mindre til grøt og poteter. Ei steikepanne og et par høvlebøtter til å bære vann i fra sagdammen til seg selv og til fjøset. I kammerset hadde de tenkt det skulle vært vindu, men det var aldri blitt noe av. Det var heller aldri kommet noen vegg mellom kammerset og stua. I stua var det et vindu mot syd med små blyinnfattede grønne og blå ruter i, og et i vest med seks vanlige store ruter. Langs østveggen sto senga, i kroken et skap. I syd sto et slagbord, og så hadde han noen stoler. I det sydvestre hjørnet hadde han et høyt skap som var rødmalt, ellers var alt umalt. Taket hadde hondratte bord uten stein eller flis på og rakk en tre fot utenfor veggen, slik at en skulle kunne gå innenfor takdryppet. Det var ingen tram, men en høy dørstokk, og døra var av tykke bord. Han varmet opp stua med en diger ovn fra Ulefoss verk. På ovnsiden var fremstilt et bilde av en smed. «Smedformen» kalte folk disse ovnene. Ovnen sto ved siden av den svære peismuren og varmet godt. Kaffekjele hadde han, og den var i stadig bruk.

På det vesle jordstykket som hørte plassen til, hadde han poteter nok til eget bruk, og under stuegulvet var det en liten kjellergrop til å berge dem i. Han sådde også noe bygg og havre. I Stein fikk han låne hest og redskap til å pløye og harve med. Han slo og bar inn høyet alene, likeså kornet.

Uthuset var en 35 alen langt og 15 fot bredt, med bordtak. I ladet var det god plass både til høyet og loa. I gangen var det et nokså tett gulv, så den brukte han til treskelåve. Det var lågt under taket, og Kristen var stor, så han slo både i tak og gulv når han tresket. Han tørket havren i kvartill-gryta i kjøkkenet og malte på Steinskverna når det passet for ham, uten å spørre særskilt om lov. I fjøset hadde han ei ku, og om sommeren en kalv som han solgte om høsten. Dyra beitet fritt i Steinskogen.

Fjøset stelte han godt, og både kua og kalven var velfødde. Han melket i en melkekolle av tre og silte melka opp i trakt. Han kjernet smør og solgte det han ikke trengte selv.

Kristen var snill og godlynt. Det vanket mange karer der, og mange som fòr framom var inne hos Kristian og hvilte og åt nisten sin.

Dagene gikk uten store hendinger. Men en vintermorgen mens Kristen var i fjøset, begynte stua å brenne. Antagelig hadde han lødd for mye ved inntil ovnen så veden hadde tatt fyr, og så hadde varmen slått over i taket. Kristen fikk da bo i Ulrikkestua på den tomta hvor Ingvald Vestby siden bodde. Så gikk han og stelte dyra som før et par år. Han greide seg selv og var aldri syk før banesotta tok ham.

 

Så lar vi Oscar Bergh fortelle om husmannsplassen Tørjestua under Øde-Sønset:

«Fram til 1930-åra lå det ei lita stue på høyden til høyre for der veien fra Sønset kommer ned på hovedveien. Huset kunne vel være høyst 6 meter langt og 3—4 meter bredt. Det hadde stue og et lite kjøkken. Stua var bare så lang at det såvidt ble plass til to senger etter hinannen ved østre langvegg. Kjøkkenet var nesten ikke til å snu seg i. Stua hadde et vindu i syd og et i vest. Som regel sto det tre senger der. Spisebordet sto ved søndre vindu. Det ble ikke store plassen til å snu seg på. Huset sto på leid grunn. Årsbetalingen skulle være 4 kroner, det har vel da opprinnelig vært 1 daler. Fra gammelt sto det ei eldre stue her. Johan Larsen, som bodde der, måtte rive den falleferdige stua omkring siste århundreskifte. Han brukte visst det meste av det gamle tømmeret og fikk vel noen stokker til utfylling av naboer. Den tidligere stua har knapt vært større enn den Johan satte opp. Og heller ikke den nye stua fikk stein på taket, det ble bare bordtak. Tradisjonen beretter at det engang bodde ei kone som het Olea her [vi finner henne nevnt i folketellingen fra 1865 som «Olea Kristensdatter, husmannsenke uten jord, 72 år gl.» Red.].

Jordet ved stua heter Oleajordet. Det grenser til Streket nedenfor Sukkebrua. Og det har nok sitt navn etter Olea i stua. Så det kan vel ikke være tvil om at det er her husmannsplassen har ligget, og at husmannsfolket hadde Oleajordet til sitt bruk. Hvor langt dette jordet har strekt seg, vet vi ikke, for det var et sammenhengende jorde langs elva — det som nå er beite. Men selvsagt har det vært gjerde mellom husmannsjorda og hovedgårdens skog. Dyra fra husmannsplassen har nok beitet i gårdens skog.

Før Johans tid bodde husmannen Anders Andersen i den vesle stua. Hans datter Andrine ble gift med Johan. Anders, som var svensk av fødsel, hadde slekt i Kristiania. I mine guttedager kom gjerne noen av slektningene derfra til Tørje på harejakt om høsten. Da ble det trangere enn vanlig i Tørje-stua. De kalte stedet Tørje, fordi det var så livlig der i veikrysset. En vei gikk vestover til kirken, en nordover øya ved Sukkemølla, en sydover til Sønset.

Det var ellers utrolig hvor mange mennesker stua kunne romme. Først vokste det opp en stor barneflokk her — 4—5 gutter og 3 jenter. Ettersom noen av barna stiftet familie og dro ut, kom økende flokker tilbake på besøk. Og tilsynelatende fikk alle plass. Det var merkelig å se hvordan barna og deres barn igjen hang ved det gamle hjemmet. Andrine var et ualminnelig dyktig og arbeidsomt menneske, alltid i godt humør. Hun lå knapt mere enn tre dager etter en fødsel og kom like fornøyd til sine jobber på gårdene når de få dagene var gått. Hun var et menneske en måtte få respekt for. Grannelaget holdt seg alltid underrettet om hvordan det gikk i Tørje. Og sviktet stundom inntektskildene, ble det likevel sørget for det familien trengte. Den hørte med i den store grendefamilien, og her hadde alle ansvar for hverandre. Ingen skulle lide nød.

Johan var Andrines motsetning. Han fortok seg aldri. Han lot i sannhet hver dag ha nok i sin egen plage. Men en morsom kar å være sammen med var han. Han var svært flink med hendene. I grunnen kunne han gjøre alt, tømre, mure, snekre og alt forefallende bondearbeide. En av hans spesialiteter var å lage vakre skafter til tollekniver. Og han var usedvanlig flink til å fortelle. Hadde han hatt noen boklig utdannelse, kunne han kanskje vært en betydelig forfatter. Jeg vet nesten ikke å ha hørt noen innlede en historie som han, komme under stigende stemning til høydepunktet, for så sluttelig å gi det hele en vakker eller fyndig avslutning. Johan var ualminnelig flink til å stelle med eggjern, særlig ljå og sigd, kniver osv., så redskapen beit noe rent utrolig. Men så slipte og brynte han også sent og tidlig. Det ga anledning til gode pust i bakken og til en rekke gode historier. I mine guttedager slo vi med ljå, og vi kunne være 5—6 mann i skåren, og mot slutningen av slåtten opp til 10 mann, når naboene var ferdige og kom til hjelp. Det kunne bli 20 skårer i vendingen, og det monnet jo på en eng. Johan var en svært flink slåttekar. Og når han brynte eller «sena» (brynte med en stor sandstein som kaltes sene), så vanket det noen historier, og det ble stundom mindre med ljåbruken.

Ofte fortalte Johan spøkelseshisorier, de handlet mye om begravelser. Han kunne, fortalte han, fra Tørje se likfølger komme ned på veien natters tider. En gang han gikk forbi Øvre Sjue ved midnattstid, så han en begravelse på en av de gamle låvene. I den deltok både folk som da levde, og døde som han hadde kjent. Han hadde også vært utsatt for å bli stanset ved Skillebekk oppe på Sjueskogen. Der hadde han sett menn i sorte, side kapper med bøker i hendene stå på begge sider av veien. Også fra andre hold er det berettet om at det spøkte stygt her. Rett som det var, kunne en Holmestrand-farer på hjemvei med lang drekte i firehjulsvogna si bli stanset på dette stedet. Hesten sto bom still, og hverken godord eller svipe kunne få den framover. Men snu kunne den, ufattelig som det var, med den lange vogna på en trang vei med skog på begge sider. Så bar det da til Tronka, hvor Karl måtte opp. Men var Karl med, kom de fram. Traff de ikke Karl, var det å vente til ut på morgensiden. Folk snakket om at Karl så gjennom noe på selen, og så gikk hesten. (Det er vel den gamle trua, at når en ser gjennom en ring, så forsvinner trollskapen.)

En gang var Johan og jeg i en skog som heter Rompa. Skogen var kjøpt til Sønset fra en gård på Berg; det var enken etter Østen Olsen som hadde solgt den. Hun kaltes gjerne Kari Pjatræ, fordi munntøyet hennes gikk så fort. Vi var oppe på åsen, på det høyeste mot Oppigårds-skogen, hvorfra vi kunne se Våle kirke. Vi skulle gjerde. Nå får vi ta en pust og se østover litt, sa Johan. Vi fant oss et par flate steiner. Ja, sa Johan da vi hadde satt oss, det er langt til Våle kirke, men jeg har nå vært mye lenger. Dette var tidlig på formiddagen, men Johan gikk i gang med historier fra militærlivet. Han hadde nok vært mange ganger lenger enn til Våle kirke. Formiddagen gikk og middagsbeita med, og til slutt begynte sola å dale, men historiene varte. Det ble ikke stort med gjerdinga den dagen. Det meste er gått meg av minne nå. Men jeg husker beretningen om hvordan han hadde tatt kong Carl den femtende til fange. Under en manøver var Johan på vakt. Feltvakten lå noe lenger tilbake. Det var natten, og det kom en mann luskende. Johan så det var kongen. Han overrasket stundom soldatene slik for å prøve dem. Johan ropte «Holdt!» og forlangte passord, men det fikk han ikke. Johan gjorde kort prosess og tok kongen med til feltvakten. Da var kongen riktig fornøyd. Bra gjort, sa han. Johan fortalte også at kong Carl gjerne ville ta ryggtak med de sprekeste soldatene når han var på moen. På en mo hvor Johan hadde vært — jeg minnes nå ikke navnet — var det en telemarking som var et slags frikar, så sterk var han. Ingen kunne legge ham på ryggen. Ham ville kongen endelig ta ryggtak med. Det bar sammen med de to, men kongen syntes ikke telemarkingen tok større i. Du får ta i, sa kongen. «Jau, så lyt eg taka deg som eg tek ein annan, då,» sa telemarkingen, og dermed lå kongen i bakken. «Det skal du ha en daler for,» sa kongen, og det fikk kjempen.

For oss ungdom var Johan ikke lite av et eventyr, enda så fattig han var. I onnene, når vi kom til Oleajordet, møtte ofte den smilende Andrine med en takk, fordi vi var så snille og ville hjelpe henne med onna i Oleajordet. I slåtten hadde hun som regel kaffe og godt smørbrød med. Så fant vi oss en skygge og slo oss ned i duftende nyslått høy, spiste, hørte nytt og hadde det godt. Til andre tider hendte det at vi under onning i Oleajordet ble budt inn på kaffe og mat i den vesle renskurte stua med hvite lakener på de tre sengene.

Omkring 1930 ble den gamle stua, som hadde rommet så mye lykke tross små kår, revet. Den orket vel ikke tilværelsen lenger. Sønnen Anton hadde kjøpt «Villa Gjennomtrekk» under Enga i nordenden av Lauvås. Det var et nytt hus, men utrolig dårlig satt opp. Anton var sjømann og en hendig ung mann. Han kostet mye på huset og fikk det i bra stand. Her fikk Andrine et godt hjem med flere værelser og en ganske stor tomt å rusle på. Men det var stor sorg da hun skulle flytte fra Tørje, hvor det hadde vært slik fin utsikt og så livlig like i veikrysset, og hvor hun hadde gjort sitt livs innsats. Nå står det bare en syrin igjen som minne om henne og vel også en forkrøblet stormhatt, mens Andrines akeleier er flyttet ned i veigrøften. Det var ikke lenger noen som så til dem på tomta.

Anders, Andrines far, døde i kammerset på Nordre Sønset. Det ble for vanskelig for ham hjemme i den vesle stua, da han ble sykelig og nedfor. Så tok mor ham opp til Sønset. Og det bidro nok sitt til å styrke vennskapet mellom Andrine og mor. Anders husker jeg ikke stort av. Han var en mann under middels høyde og førbygd. Andrines og Johans sønn, perlefiskeren og storfiskeren Severin, lignet ham nokså mye.»

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Vi gir så ordet til en gammel dame, fru Marie Odland, Tjømegt. 7, Tønsberg, som selv har opplevd husmannslivet og ble intervjuet om det i 1971 i anledning sin 94-årsdag (art. i «Tønsbergs Blad» 20. aug. 1971):

«Jeg ble født i 1877 på Bøen i Høyjord, hvor mine foreldre, August Johansen, svensk av fødsel, og Karen Anne Johansdtr. fra Bøen, var husmannsfolk. Noen år senere kom vi til Stigen, som var husmannsplass under Skjeau.

Far var streng, men øm, og også han gråt da barna skulle ut i arbeidslivet. De arbeidet hardt og hadde liten lønn dengang. Far hadde voksne barn før han tjente så mye som 1 krone dagen. De var 8 barn ved bordet i Stigen, og så far og mor, men de hadde bare 9 stoler. Barna stormet til bordet for å sikre seg stol, men fars og mors stol lot de alltid stå. En gang ble det krangel om den siste stolen. Da kom far og sa jeg skulle sitte på hans stol. Jeg ville ikke, men måtte. Far sto og spiste, men jeg greide ikke å få ned en bit mat, så skamfull var jeg.

De hadde knapt med mat på husmannsplassen. Mor delte ut, de kunne aldri spise så mye de ville. Men mange omkring sultet mere enn vi. Det var så gode poteter på Bøen, og så fikk vi sild og sur melk med karve og salt i. Fløten var for det meste tatt av, den skulle selges, men melka var så god den gang. Og mor var flink til å finne på mat, hun laget grønnkålsuppe med litt salt og jevning. Suppe var det beste jeg visste — med litt kjøtt og masse poteter i. Barna var ellers glade når de så det rauk fra bryggerhuspipa på Skjeau, for da visste de at far kom hjem med brød. Ellers var det mest grøt.

Julaften fikk pikene nye vadmelskjoler. Andre gaver var det ikke. Var de heldige, fikk de risgrøt den kvelden, ellers var det hvetemelsgrøt julaften. Men den dagen fikk barna lov å ta på sirup selv, og da laget de mange fine tegninger på grøten. Og sånn som de gledet seg til julaften! De kappedes om å høre kirkeklokkene først.

Som barn fikk jeg gå på en liten privatskole, hvor jeg lærte Pontoppidans forklaring. Jeg var glad i å gå på skolen, og gråt da jeg skulle slutte, så læreren syntes synd på meg og lot meg holde på en uke lenger. Familien hørte til Den jarlsbergske frimenighet, og lesningen i hjemmet var Bibelen, Luthers prekener, Hans Nielsen Hauges skrifter, Johann Arndts «Sande Christendom», Schrivers «Sjæleskat». Fremdeles leser jeg i disse bøkene, og Bibelen pleier jeg lese ut to ganger i året.

Som ung var jeg visst nokså flink og rask i tjenesten, så 18 år gammel fikk jeg hele 18 kroner året i lønn, samt en vinter- og en sommerkjole, et par støvler og et par sko, lapping av et par og kosten. Jeg arbeidet ute, i fjøset og inne fra tidlig om morgenen til sene kvelden, så klokka kunne nok bli både 11 og 12 før jeg var ferdig for dagen. Fritidsproblemer hadde jeg nok ikke!

 

Husmannsplassen Håv under Østre Hasås. Fot. H. Holand.

 

Jeg ble gift med en sveiser, og da ble det jo svært mye fjøsstell. Ja, og så 8 barn da. Det var ikke så rart med inntektene, så vi fikk senere en plass under Tufte i Stokke med 8 mål jord, nok til 2 kuer og en kalv når jeg fikk sanket det høyet som lå igjen når de var ferdige med høyonna på Tufte. Både jeg og mannen min hjalp til i fjøset på Tufte. Men så reiste han på hvalfangst, og jeg måtte greie både arbeidet og barna alene.

Under første verdenskrig flyttet vi til Aurskog, og senere var vi flere andre steder, bl. a. i Sem. Fra 1929 til 1952 drev vi så gårdsbruk på Løkka i Tønsberg, ca. 80 mål jord mellom Slagenveien og Det katolske sykehuset. Løkka er nå utparsellert til boligtomter.»

Nedenfor følger en liste over gårder med husmannsplasser etter oppgavene i folketellingene av 1835 og 1865. I 1835-tellingen oppgis bare antall plasser, i

1865 til dels også plassens navn; vi anfører det på samme måte her. I 1865 nevnes spesielt om det dreier seg om husmann med jord eller husmann uten jord; begge grupper regnes her med i antallet plasser.

 

Husmannsplasser i Andebu i 1835 og 1865.

 

Hovedbølets navn	Antall 1835	Antall 1865	Oppgitte navn på plasser 1865
Andebu hovedsogn:
Bjuerød	1	1	Bjuerødhagan
Stulen	1	2	Stulesætra, Stulestua
Ruelsrød	2	1	Elta
Østre Flåtten	1	1	Saga
Andebu prestegård	11	10	Moland, Kullerød, Skjeggerød, Ødegården, Hagan
Møyland	1
Askjem	2	3	Askjemplassen, Borone, Haugen
Kjærås	3	2	Kjæråsenga, Kjæråshaugen
Gulli	1	2
Gjermundrød		1	Gjermundrødrønningen (også kalt «Josefstua»)
Vennelrød		1	Vennelrødplassen
Østre Hotvedt		2	Hellerønningen
Vestre Hotvedt	4
Kleppanmoen	2	1
Haugberg	1	1	Lauvås
Berg	1
Taranrød	1
Stålerød	1	1	Logne
Østre Hallenstvedt	1
Vestre Hallenstvedt		1
Stranda		1
Trolldalen	2	1	Briskemyr
Stein		1	Sagstua
Østre Nøklegård	1
Torp med Ambjørnrød	5	5	Åmot, Rolighet
Ellevsrød	1
Pisserød	2
Søndre Slettingdalen	2	3	Enga, Moa, Ødegården
Bakke		2	Bakkerønningen
Ådne		2	Ådnerønningen
	47	45
Høyjord anneks:
Myre		1	Dimle
Sjue	1	1
Valmestadrød		1
Herre-Skjelbred	1	2
Prestegården	1
Østre Høyjord		6	Høyjordsenga
Vestre Høyjord		1
Øde Sønset		1
Berg	2	1	Bergsrønningen
Skaug		1
Hundsrød	1	1	Hundsrødrønningen
Skjeau	2	2	Skjeauenga, Stigen
Lilledal		1
Storedal	1
Hynne		2	Halvorsæter, Hynneenga
	9	21
Kodal anneks:
Rismyr	1
Brekke	2
Trevland	1	1	Saga
Svartsrød	1
Sti	1	1
Østre Hasås	1	2
Vestre Hasås	2	3	Sætra
Sletholt	1
Østre Skorge		1
Vestre Skorge	1	1
Nordre Trollsås	2	1	Pipenholt
Hvitstein		3
Tveitan		3
Gjerstad	1	3	Gjerstadheia
Nomme med Holmene	6	6	Moa, Enden, Sætra
	20	25
Hele prestegjeldet	1835	1865
	76	91

 

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

Statistikken ovenfor synes å vise at det har vært en betydelig økning i antallet husmannsplasser fra 1815 til 1865. Mens det, som vi hørte, i 1815 var 74 plasser i hele prestegjeldet, var tallet i 1835 76 og i 1865 hele 91, selvom det kan tenkes at begrepet «husmann» har vært oppfattet noe forskjellig i de to siste folketellingene. Men i alle tilfelle må det ha vært en ikke liten stigning i antall plasser i dette tidsrommet. Dette må igjen henge sammen med den svære befolkningsveksten i disse årene, som ennå ikke i noen særlig utstrekning ble oppsuget av industri og sjøfart eller av utvandringen til Amerika, og samtidig hadde heller ikke nye landbruksmaskiner ennå redusert behovet for arbeidskraft.

For å vise mer konkret husmennenes arbeids- og livsvilkår, gjengir vi i det følgende bestemmelsene i noen husmannskontrakter fra forskjellige år i tidsrommet ca. 1820—60.

 

Husmannskontrakter.

Ved kontrakt av 20. nov. 1823 bortfester Kristoffer Olsen Hundsrød plassen Rønningen til Ole Jensen. Vilkårene er som følger:

1. Ole arbeider for Kristoffer 104 dager i året (dvs. 2 dager i uken) — halvdelen om sommeren og halvdelen om vinteren. Blir det for mange eller for få dager i et år, betales gjensidig 12 skill. pr. sommerdag og 8 skill. pr. vinterdag.

2. Ole holder husene istand, særlig taket, mot å få materialer til det av eieren. Blir husene til nedfalls, bygger eieren dem opp igjen.

3. Ole holder gjerde om plassen og får materialer til det. Han får utvist vedbrenne i skogen.

4. Han skal ha fôr til 1 ku og 1 sau i begynnelsen, men etter som plassen blir opparbeidet, faller dette bort.

5. Han plikter å arbeide på gården ut over pliktarbeidet, mot 12 skill, dagen om sommeren og 8 skill, om vinteren, alt arbeid på husbondens kost.

6. Gjensidig oppsigelse innen 14 dager før jul og da til fraflytting 3. mai nestetter.

 

**********

Kristen Olsen Halum oppretter i 1824 husmannskontrakt for Nils Andersen. Han skal ha Bergseng-plassen, «beliggende paa vor Anpart af Gaarden Berg».

Betingelser:

Avgiften betales ved 104 pliktarbeidsdager i året. For arbeid ut over dette får Nils 12 skill, om sommeren og 8 skill, om vinteren, alt på husbondens kost.

Når forlanges, skal han arbeide på teglverket (på Halum) og ha 2 ort pr. 1000 teglstein, 14 skill. pr. 1000 for små murstein og 21 skill, for den store murstein, alt på egen kost.

 

Husmannskontrakt av 1845 angående plassen Skjeau-enga.

«Jeg Jakob Andersen Scheauff boende paa gaarden Scheauff i Høijord sogn i Andebu prestegjeld gjør vitterligt at manden Christian Tordsen pladsen Engen kaldet, under bemeldte gaard Scheauff, paa følgende vilkaar haver bekommet:

1. Svarer han afgift til gaardens eier af pladsen Engens 2 løkker 156 arbeidsdager eller 3 dager ugentlig aaret omkring. Hvilke arbeidsdager han forretter paa gaardens eiers kost sommer og vinter, samt forpligtes han til at arbeide hos gaardens eier det øvrige af aaret saasnart vi forlanger det, imod den dagløn som her bliver bestemt, nemlig 8 skill, daglig sommer som vinter, dog bemærkes at i høionnen skal han have 12 skill, daglig.

2. Forpligter han sig til at vedligeholde frem- og udhusebygninger, saasom med tåger og murer og alt øvrigt som paatrænges. Og til reparation med bord og hon tages ved gaardens sag. Samt skal han holde gjærde om pladsen, og gjærdefang tages i gaardens skog.

3. Naar enten vi eller Christian Tordsen ikke længer skulde finde os fornøiede med hinanden, saaledes at han ei vil beholde pladsen længere paa ovenstaaende poster, eller om jeg eller gaardens eier skulde blive til sinds at frasige ham pladsen, da forpligtes enhver af os til at opsige hverandre ved den almindelige opsigelsestid, næst før jul og derefter til første faredag at fraflytte og ryddiggjøre pladsen. Hvilket fra enhver af sidene bliver gjeldende.

Og jeg Christian Tordsen modtager ovenstaaende poster til opfyldelse i alle dele, hvilket herved bekræftes under min haand samt 2 vitterlighedsvidners underskrift.

 

Scheauff den 10. december 1845.

 

Til vitterlighed:

Johan Ingebretsen

Andreas Abrahamsen (m.f.p.)

Christian Tordsen (m.f.p.)

Jakob Andersen.»

 

**********

 

I et brev til fogden av 27. april 1848 opplyser Henrik Larsen Torp at han har oppsagt enken etter husmannen i Ambjørnrød, Bernt Abrahamsen, som nå er død, til fraflytting fra Ambjørnrød. Da enken likevel ikke har flyttet ut, ber han hermed fogden foreta utkastelse av enken med familie.

Omkring 1850 var husmennenes kår blitt hardere enn noen gang, det var stor sosial uro blant dem, og thraniterbevegslen fikk stor tilslutning blant husmennene. I 1850 ble det så nedsatt en kommisjon til å granske forholdene, og dens arbeid førte til vedtaket av Loven om husmannsvesenet av 24/9 1851, som på flere punkter lettet vilkårene for husmennene. At loven faktisk også virket i den retning, synes å fremgå av de to kontrakter fra den følgende tid som vi gjengir nedenfor.

Den 18. april 1861 ble i henhold til Lov av 24/9 1851 opprettet husmannskontrakt mellom Henrik Larsen Torp og husmann Torger Jakobsen om bruk av plassen Kvernhusrønningen, hvortil skal høre en løkke kalt Rolighetsløkken og halvdelen av en løkke i Ambjørnrød, Gunnildløkken.

 

Vilkår:

1. Husmannen Torger Jakobsen skal ha plassen til bruk og benyttelse med såning og høsting, idet det der avles skal fortæres på plassen.

2. Han skal ha fritt vedbrenne og havn til de dyr som vinterføs.

3. Husmannen skal i avgift svare 1 dag i uken på husbondens kost.

4. Husbonden skal istandsette og holde vedlike husene.

5. Husmannen skal ha frie hester i plogonna og til å kjøre hjem avlingen fra Ambjørnrød.

6. De 52 arbeidsdager skal svares på hvilken tid husbonden forlanger. Husmannen kan også ellers kreves til arbeid for vanlig daglønn.

7. Enhver av partene kan oppsi kontrakten når det skjer før 29. septbr., med fraflytting følgende 14. april under utkastelses tvang.

8. Kontrakten, som vi har vedtatt på egne og barns vegne, besørges tinglest av husbonden.

 

**********