Jakt og skytteri. Fisking
Jon Østre Hotvedt anviste i retten et voksent bjørneskinn, som han med to vidner beviste var skutt sist i plogonnen.Det var vanlig å drive jakt i Vestfold, og det var mye vilt i de store skogene i de indre bygdene. De velstående drev jakt for sportens skyld mest. Til og med falkefangst var det noen som drev med, men til det måtte en på 1600-tallet ha bevilling. Hertug Johan Friedrich til Brunsvig og Luneborg fikk således i 1670 bevilling til å drive falkefangst i Norge, unntatt i Bratsberg og Telemarken. I et ting for Hedrum (som jo da en stor del av Kodal hørte til) på Lauve i 1698 referertes eksellensens (grevens) ordre om at «ingen elgsdyr måtte nedfelles uten at bøde 20 rdl.». Det var premie for å felle ulv og bjørn, vanligvis 2 rdl., og derfor har vi fra rettsprotokollene opplysninger om felte dyr fra ca. 1700. Vi tar med det vi har av slikt fra tingbøkene og andre kilder fra 1730 og nedover:
1734 Herbrand Persen Ambjørnrød av Andebu sogn anviste for retten en voksen bjørnehud og -fell. Den var felt avvikte forår 1734 nest etter plogen.
1735 Kristen Kristoffersen Vestre Hallenstvedt anviste en voksen bjørnehud. Bjørnen var skutt 9. september samme år.
Per Asgutsen Stålerød hadde skutt en bjørn 7. september samme år. Jens Hansen Ruelsrød anviste to små og unge bjørnehuder.1737 Kristoffer Jensen produserte 4 ulveskinn av dyr som han berettet å ha tatt i for-året. Det var ganske unge ulver.
1738 Tor Våle fremviste to unge bjørner som han hadde felt sommerdagen.
Jørgen Kristensen Enersrød anviste et voksent, uberedt bjørneskinn. Han hadde felt bjørnen på sin eiendom for 5 uker siden.1739 Sogneprest Michael Krøger anmeldte å ha fanget i en av ham oppsatt ulvestue 4 ulvunger. (Antagelig tatt i ulvekula på Skjeggerød.)
I hele Jarlsberg grevskap ble det fra septbr. 1737 til juli 1739 felt 21 gamle og 23 unge bjørner og ulver og betalt ut 65 rdl. i skuddpremie (det nevnes ikke hvor mange bjørner og hvor mange ulver).1740 Guttorm Hansen Berg anviste 7 små skinn av ulvunger som han berettet å ha fanget «i redet» nest før pinseaften.
Ole Larsen fra Lia i Høyjord anviste en uberedt hund av en voksen bjørn, som han hadde nedfelt en fjorten dager før St. Michelsdag (Mikkelsmess).1741 Kristoffer Nilsen Vestre Høyjord anviste et uberedt skinn av en voksen bjørn, som han berettet å ha felt i dette års forår. To menn bevidnet det.
I åra 1739 til 1741 ble det i hele Jarlsberg grevskap i skuddpremie for ulv og bjørn utbetalt 113 rdl., altså en fordobling fra de to foregående år. Til bestridelse av premiene skulle hver fullgård betale 14 skill., hver tredingsgård 10 skill., hver halvgard 7 skill., hver ødegård 4 skill, og hver halvødegård 2 skill.1742 Hans Iversen Nomme ga til kjenne, med to vidner, at han hadde skutt en voksen bjørn for 8-14 dager siden i sin påboende gård Nommes åker.
Ole Larsen på Lia i Høyjord anviste et uberedt skinn av en voksen bjørn, som han oppga å ha skutt for ca. 3 uker siden. Også Lars Kristensen Enersrød anviste et skinn av en voksen bjørn, som han hadde skutt i september.1744 Fredrik Taranrød anviste et uberedt skinn av en voksen bjørn, som han hadde skutt siste høst.
Gulbrand Honerød anviste et uberedt skinn av en voksen ulv. I dette år (1744) ble på tinget referert grevens ordre til amtsforvalteren (fogden) vedkommende jakten: Det forbys innbyggerne i Sem, Slagen, Nøtterø, Borre, Våle, Undrumsdal, Ramnes, Stokke, Arendal og Skjee sogner å skyte hare og fugl. Overtredelse ville bli straffet i henhold til forordningen om de grevelige privilegier. I grevskapets andre bygder er jakt tillatt, dog ikke på rens- og elgsdyr, eller i tiden fra 24. april til juli måneds utgang. Bøndene må dog først tilby viltet til herskapet eller nærmeste betjente til billig betaling, og eventuelt få attest før det blir solgt til andre, ellers kan det konfiskeres. Videre forbys det å sette harestokker, snarer (kramsfuglsnarer unntatt), under straff for den på hvis grunn de finnes, første gang 5 rdl., annen gang 10 rdl., og tredje gang tiltale som for den som overtrer de grevelige privilegier.1745 Ivar Hansen Nomme anviste skinnet av en bjørn, som han hadde skutt i sin egen skog om høsten.
1749 Lars Olsen «Elten» (Ruelsrød) anmeldte å ha felt en voksen bjørn, av hvis hud han etter forordning tilkommer 2 rdl.
Søren Olsen Møyland lot for retten anvise et uberedt skinn av en voksen bjørn som er felt 3. mai.1750 Jakob Jonsen Strand under gården Vegger lot anvise ved Ole Kolkinn en uberedd hud av en bjørn, som er skutt i mai.
Henrik Hansen Nomme med to vidner forklarte at han i høst har skutt en voksen bjørn. Rasmus Ambjørnrød lot anvise ved Abraham Stein et skinn av en bjørnunge som er skutt denne sommer.1751 Nils Hansen Hotvedt anviste skinnet av en ulv, som han har felt dette års vinter. Ellef Hansen Svindalen anviste huden av en voksen bjørn, skutt dette forår. Hans Hansen Østre Skorge fremviste skinnet av en liten bjørn som han for 14 dager siden har skutt i sin egen skog (i april).
1754 Tor Gulbrandsen Våle anviste i retten en hud av en voksen bjørn, som han selv
har skutt 12. april.1757 Gulbrand Olsen Ådne anviste en voksen bjørnehud. Bjørnen var skutt 14 dager
før jul.1759 Jon Olsen Sønset fremviste to bjørnungeskinn og et ulveskinn.
Likeledes anviste Henrik Haugberg 3 ulveungeskinn. Ulvungene var felt 8 dager før sankthans.1760 Ole Andersen Sønset anviste et voksent ulveskinn. Hans bror Nils Sønset har felt ulven nest før jul.
1761 Jakob Jonsen Åmot har fremvist for retten to huder av voksne bjørner, som i avvikte vinter nest før jul ved skudd var felt på Svindals-eiet.
1762 Ole Hansen Gran anviste to små huder av bjørnunger, som han hadde felt ved skudd siste vår på sneen.
1763 Erik Madsen Østre Høyjord anviste huden av en voksen bjørn, som han felte ved skudd 4. pinsedag på sin gårds eiendeler.
Jens Enersrød lot anvise huden av en bjørnunge han hadde felt.1764 Hans Persen Vestre Nøklegård anviste skinnet av en voksen ulv, som han hadde skutt avvikte vinter.
1765 Ole Persen Bergs-eiet foreviste et voksent ulveskinn.
1766 En mann (navnet er uteglemt) anviste huden av en voksen bjørn, som er felt i Ådneskogen nest før avvikte jul.
1767 Kristoffer Olsen Rønningen anviste en voksen bjørnehud. Han har skutt bjørnen før pinse.
Kristen Olsen Ådne fremviste huden av en halvvoksen bjørn, som han hadde skutt 20. oktober.1769 Tor Torgersen Ådne anviste en hud av en halvvoksen bjørn.
1770 Lars Kristoffersen Skjelland anviste huden av en ulv, som var skutt på Skjellands eiendeler.
1788 Jon Olsen skjøt dette år en voksen ulv i Granskogen.
Fra den følgende tid gir vårt materiale av tidfestede data bare noen få:1853 Jens Hansen Heia bodde en tid i Rennesik. Bjørnen tasset omkring der på den
tid, og engang var den helt inne på jordet og drepte en okse og rev ihjel flere sauer.1875 «Den 18. mars 1875 så far (Abraham Halvorsen Prestbøen) og jeg skrubben på
Gallisvannet kl. 6 om morgenen, da vi reiste til Larvik.» (Anton Prestbøen.)1897 Den siste som så bjørn i Heia-trakten var Nils Granasne. Det var i 1897, det året
han gikk for presten og skulle hente «Rauen» for far sin. (Kr. Skogdalen.)
Ved Ole Bråvoll.
Gaupe. Omkring 1880 var det gaupe i skogen her. Den rev ihjel sauer på Bråvoll og andre steder. Den bet sauene i brystet og sudde blodet, sa de. Mattis Heia skjøt en, han var innom hos oss på Bråvoll og viste fram skinnet, så vi fikk se hvor fint det var. Mattis tok to senere også, men siden har ingen sett gaupe i Vestre Andebu. Antagelig har det vært en familie.
De trodde det var to slags gaupe, kattegaupe og skrubbegaupe.
Oter, mår, røyskatt og grevling var mere alminnelige før enn nå. Av grevlingen brukte de det lodne skinnet til skreppelokk og kjøttet til mat. Mår er fredet nå. Av oter er det ikke mer enn det halve mot før.
Elg. Da folk fikk se disse dyra i skogene her i bygda i 1870-åra, visste de ikke hva det var for slags dyr, og så kalte de dem ulekuer (dvs. «huldrekuer»), fordi elgen jo ligner noe på ei ku. Men siden den var så veldig stor, måtte det være noe trollskap med i spillet. Og da måtte det vel være kua til huldra, for den var grå den også, det visste de. Dyret var på den tid ukjent ellers i Vestfold også.
Det var en unggutt, Ingebret Holtan i Lardal, som første gang skjøt en elg i Vestfold. Det var i 1884. Heller ikke han eller andre der i bygda visste hva slags dyr det var. Men en kjenning av ham som skjønte det var matnyttig, sa til ham: «Ti for sikkerhets skyld stille om det skuddet, så skal jeg hente dyret, og du
slipper bøter eller andre vanskeligheter.» Han fikk dyret. Den neste elgen ble skutt av Hans Hynne i Hynneskogen, men den kom seg unna og over til Lardal, hvor den ble funnet. De lot skrotten henge i Sjulstadfossen noen dager før de nyttet den. Elg nummer tre i Vestfold ble skutt av Nils Hynne, bror til Hans, i 1886. Det var en elgokse, som veide 80 bismerpund (480 kg). Politikonstabel Klingenberg i Tønsberg stoppet den ut og stilte den ut på Tønsbergmarken det året. Det kostet 25 øre å få se den.Nå er det mye elg i hele Vestfold. Det er godt lende for elg, og det har det vært tidligere også. Hva kommer det da av at det ikke var elg her før 1870-åra, iallfall så lenge at det hverken er minner eller sagn om dem? Professor Hjalmar Broch sa i et foredrag i 1940 at de enkelte villdyrarter kan variere ganske sterkt i antall fra tid til annen. Som årsak til at det lenge var så lite elg kunne han tenke seg de fæle ulvetider her i landet for 100—200 år siden.
Rådyr. De kom hit til bygda i 1926 og ser ut til å trives her, såsant de bare får være i fred for lausbikkjer. Folk synes de er vakre dyr, og de lar dem være i fred.
Vi har endel historier om bjørn og ulv fra 1800-åra. Noen er opptegnet av Ole Bråvoll, andre er meddelt av informanter i bygda eller hentet fra aviser.
Ole Rennesik var en stor bjørneskytter. Rennesik ligger nok i Hvarnes, men like ved delet mot Andebu. Ole skal ha skutt i alt 12 bjørner, noen mener 18. Han visste om et bjørnehi på østsiden av Holtehedde, sønnafor Skåtasetra. Han tok med seg Marte, datter sin, som siden kom til Nøklegård. De visste at bjørnen ikke var i hiet. Så sendte han Marte inn i hiet for å hive ut ungene, mens han sjøl sto ute med to flintebørser, for å gjete på binna. Da Marte hadde hivd ut to unger, spurte han om det var flere. Nei, jeg finner ikke flere, svarte Marte. De stappa ungene i en sekk og bar dem hjem. Hvor det ble av ungene, vet jeg ikke, men Ole skjøt binna en annen gang, kanskje var det dagen etter.
Hans Persen Torp fikk børsa etter Ole. Den var så grov at Kristian Kristoffersen Nøklegård satte hele tommeltotten i løpet på den. Hans brukte den en stund som den var, men så fikk han Søren Borroa til å lage og sette inn tønne og rør til knallperle (fenghette). Hanen måtte han også forandre. Om dette arbeidet sa Søren: «Knallen kostær 4 mærk.» Hans fikk bare tre skudd av den av en mark hagl. Så røya den også ned både storfugl og kvist så det drøste. Men børsa spente så forbaska, at Hans jevnlig hadde sår kjake og nese når han hadde brukt den. (Etter Kr. Kristoffersen, 1942.)
Historier om bjørneskyttere fortelles gjerne i forskjellige versjoner. Her er en annen om Ole Rennesik, på tilnærmet Andebu-mål:
Olæ Rænsik var en døkti skyttær og skaut mange bjønnær. Det var flintelåsbørse han brukæ. Han hadde færræsten to av det slage. En vår var'n på århaneskytteri vestover åsæne. Da han skulle gå him om morræn, fækk'n se en bjønnonge som satt oppi ei furu. Han drar på'n, men bjønnongen blir sittænes. Olæ skyter skott i skott, te han inte har meir å skyte me. Men det hjælper inte. Ongen vi'nte dettæ ne. Olæ skjønner nå at han har skyti'n dau, men at den bare henger fast deroppe. Men me' han står å studerær på, åssen han ske få'n ne, får'n høre et fælt bråk ovæfær sæ. Det er bjønnebinnæ, som kommer sættænes like imot'n. Olæ har ingenting å skyte me, å han må ta beinæ fatt fær å bærje live. Han flyr det meste han orkær himover, men binnæ vi' ha tak i'n, ho kommer nærmære og nærmære innpå'n, å ho hadde væl tatt'n au. Men like vest fær Rænsik er det et temmelig høgt bærj. Da Olæ var på bratte a' det, var binnæ like i helæne på'n, men så håppæ'n utover bærje. Han sakk så djupt i snøen at skonnæ blei sittænes så fast at han mistæ dom, å så flau'n i hossolesten him te Rænsik. Binnæ stanæ på bærje, ho, å kom inte etter'n.
Men Olæ var sinnæ fær det hære, å han mente på det at ho skulle få det igjen, det svine. Han tar bægge flintlåsbørsene sine med gode kuler, å om ettermæddæn den samme daen drar han å datter hannoms, Mærte, a gårde. Mærte skulle væræ me fær å hølle den eine børsæ. Å ja, det kan nok hende, Mærte var så vitt te kvinnfølk at ho tole klæmme på bjønn au, om han skulle kommæ. — Som sagt, Olæ å Mærte drar a ste å finner bjønnehie. Nå gjelder det om å få næræ bjønn' ut. Olæ tar ei lang rå og kjører inngjennom hiehølet. Da han hadde ærtæ binnæ på den visen ei stønn, hører han, ho tar te å rusle på sæ. «Nå kommer 'o,» sa Olæ. Å så kom ho rausænes ut, så stein å bråtæ fauk. Men me det samme ho reiser sæ opp, sender Olæ ei kule i bringæ på'o. «Ta den au», sa Mærte, ho ville han skulle skyte et skott te. «Ho har fått nok med de ho har», sa Olæ. Binnæ bølæ, så de dundræ i åsæne å sætte a ste i fullt sprang, mens bloe silæ a o'. De var nok som Olæ sa'e te Mærte, at ho hadde fått nok, fær ho rullæ på Rænsikmyra like bortæfær husæ i Rænsik.
Etterpå klauv Olæ opp i furuæ å tok ne bjønnongen han hadde skyti om mårræn. Å så ville'n se etter i hie, om det skulle væræ meire i det. Han kræbbæ inn gjennom høle, å det var bare såvidt han fækk trøkt sæ in. Men det gikk godt. I hie var det en passelig stor bjønnonge. Det blei et basketak mellom den å Olæ. Men Olæ blei mester. Han fækk tak i bjønnongen å drassæ'n me sæ fram. Han fækk'n me sæ te Rænsik levænes.
Det var gild fangst på én da, det: binne å to ongær. Den levæne ongen hadde'n ei ti, men han blei snart så vond at han måtte drepæ'n. (Meddelt av «Reidar», trykt i «Vestfold» 24. februar 1932.)
I lia østafor og nedafor Lauvås (plass under Haugberg) var det bjørnehi. Brødrene Amund, Ellev og Anders Lauvås var i hiet og tok tre bjørnunger med smietang og stappet dem i en sekk, mens faren satt i nærheten med flintebørsa og vaktet på binna. De hadde hørt den langt unna, men ikke sett den, og den kom ikke heller mens de holdt på. De stengte ungene inne i stallen i Lauvås og braut brødsoll til dem i et fat. Guttene gikk på auksjon på Berg om ettermiddagen. Morgenen etter var fatet tomt, sa Ellev. Men binna hadde vært på stalldøra om natta. Hun hadde klort fliser av døra, men ikke fått den opp. Hun var der siden også, men greide det ikke. Niri Vestre Haugan kjøpte en av ungene, en kom til Berg, trolig til lensmannen på haugen, og en kom til Nøtterø. Den på Haugan hadde de i en garde, som var inngjerdet for krettura. Mange kom dit for å se på den. Da kløv den opp på grindstolpen og glante på dem. De ristet i garden så bjørnungen datt ned, men den var så fort oppe igjen at de snøtt nok øynet at den var nede på bakken. Kjerringa kom med ei ringe med brødsoll. Dette er nok for mye for deg på en gang, sa hun, og ville dele av noe i et fat. Men da slo bjørnungen labbene i ringa så den datt i bakken og begynte å ete der. Noen deling ville den ikke vite noe av. De andre ungene vet vi ikke mere om. Det hendte trolig i 1820-åra. (Meddelt av Ole Kolkinn 1942, etter Ellev Ødegården, f. ca. 1790.)
Bjønnehyttemyra ligger øst for Lauvås og syd for Oppistua Haugberg, i skogen til Nedistua. I kanten av myra er det flatberg. Ole Kolkinn (Berg) hadde sett de fire tuftesteinene etter den bjørnehytta som har ligget der og som tydelig nok har gitt navn til myra. De brukte helst hestekjøtt til bjørneåte. Det var noe som det var monn i, og hestekjøtt var det jo synd å ete for folk, så det kunne ikke nyttes bedre. Åten måtte de lesse ned med tømmerstokker og stor stein, dersom det var fast bakke. På myra passet det ikke, for da ville ikke bjørnen ha åtet. «Å, det var et syn å se hvor lettvint det klønete dyret heiv stokker og stein til alle kanter ifra åtet,» sa Gunnar Odberg i Hvarnes i 1889. Han hadde selv vært med på dette.
De la åtet i høvelig skuddhold på myra, slik at det var lett å se bjørnen når den kom. I Oppistua Haugberg var det før 1884 spikret opp sju bjørneskaller. Disse og kanskje flere også var trolig skutt i Bjørnehyttemyra. Da Ole Kolkinn tjente i Oppistua, hadde de røstet om uthusene, og de to skallene som tidligere hadde hengt på tømmerveggen under mønet der, var da kommet bort. Foruten disse to hang det tre skaller på tømmerveggen under taket på stabburet og to på veggen under mønet på bryggerhuset. Men enken Karen Andrea flyttet stabburet syd for Nedistua for å bruke det til smie for sønnene sine. Anders i Oppistua og Lars i Søistua fikk da omtrent like lang vei dit. I denne flyttinga ble nok de tre skallene borte. (Ved Ole Kolkinn, 1942.)
**********
Det var sjelden å høre at bjørnen gjorde skade på bølingen. Men i Rennesik tok den ei kvie. Kvia hadde bjelle i en klave av vidje rundt halsen. Bjørnen bet av klaven før den bar kvia bort. Når den hadde fått smak på kjøtt, ble den kalt slagbjørn.
Hans Persen Torp kjøpte en blakk hest av stefar sin, Syver Støland. Mens den var hingst i Støland, sloss den med bjørnen.
Kristoffer Kristensen Torp skal ha fortalt om en mann (han visste ikke hvem det var), som hadde mistet to hester og trodde det måtte være bjørnen som hadde tatt dem. Han lurte på hvordan dette kunne ha gått til og hvorfor akkurat i dette beitet, for han hadde hatt dem i andre beiter tidligere. For å få greie på dette, slapp han en skyteferdig gamp dit og la seg selv på lur for å se. Jo, der kom bjørnen stille og forsiktig, og hoppet opp på en stor stein i den ene siden av beitesletta. Der lå den kurende stille til gampen kom nær borttil steinen. Da skaut den bort på ryggen til hesten og beit den ihjel. Så fikk han se det.
Senere en gang gjorde han opp varme rundt steinen, så den ble dyktig varm, slokket varmen godt, slapp en sprek, skarpskodd hingst på beitet og la seg selv på lur. Jo da, om en stund kom bamsen, la framlabbene på steinen og skulle til å bykse oppå. Man da den kjente at steinen var heit, lot den det være med det. Dette var harmelig, syntes bamsen, og ville prøve en annen måte. Hvordan det nå gikk eller ikke gikk, så kom hingsten og bjørnen i slagsmål, og det endte med at bjørnen ble liggende der. Da var hingsten så vill at ingen kunne nærme seg den på lenge.
Abraham Oserød, f. ca. 1790, var husmann hos Henrik Torp. Den gangen var det så mye bjørn i Oserødskogen at han måtte gå om Hallenstvedt når han skulle til Torp. Det var hi i Djupedal i Torpeskogen, øst for Jarnmyra, sydøst for Steinsvannet, sa Kr. Kristoffersen. Idde Torp snakket også om dette. (Ved Harald Torp, 1942, etter Hella Torp.) Bjørnen lå i kornåkrene og åt korn om høsten.
En kar fra Døvle skulle til Kjærås og fri ei natt, mens kornet sto på staur.
I Kjæråstraet hørte han noen rispa som om en gamp sto og åt av kornet. Han klappet i hendene og skreik for å skremme den han trodde var en hest. Men da jøya det i så det var fælt, og da skjønte han at det var bjørnen. Den flaug sin vei, og det gjorde mannen også, da han ble klar over hva slags korntjuv det var. Han tok beina på nakken og flaug til Kjærås. Men bjørnen hadde angret seg og kom etter, så det var bare såvidt mannen kom seg inn før bjørnen var i tunet. (Ved Ole Kolkinn, 1942.)
Ellev Ødegården fortalte at på Skjelland var det en gamp som kom på vide-vanke. Den gikk seg fast i ei myr i Haugbergskogen og strauk med. Bjørnen fant den der, løftet den opp og så på den, men lot den ligge. Senere kom den igjen, da syntes den gampen hadde ligget passe lenge. Den dro gampen opp og bar den mellom framlabbene inn til fast bakke, gående på bakbeina. Der grov den gampen ned og kom siden igjen og åt den opp.
Anders Kristiansen Håv (under Østre Hasås) hadde sett bjørn da han var gutt. Det var i Bjørke-skogen i Hedrum. Han møtte ei binne med unger. Han ble redd, men kom seg unna. Bjørnen er ikke så farlig, men ei binne med unger er ikke å spøke med.
Torjus Rolighet (i Høyjord), en innflyttet telemarking, skulle ut og ta hjem hestene. Han hadde en ljå med seg, hva han nå skulle bruke den til. Han gikk over traet, og rett som det var, fikk han se en bjørn som sto og åt av kornstauren. Torjus ble harm. «Vil du dra deg unna kornet, din maurtass!» skreik han og stanget til den med orvet. Bjørnen likte ikke dette, braut stauren av og kastet den på ham. Så taslet begge krabatene avgårde, hver til sin kant. Dette hendte visstnok i 1830-åra. (Ved Kr. Kristoffersen, 1942.)
Nils Fjære var andebusokning. Han var smed og bodde på Ønne. Han la ut en hest til bjørneåte ved Flisefyr, åsen sydover fra Svindalshåvet. Han hadde en med seg som skulle ligge i barhytta og skyte bjørnen. Da de kom tilbake, ble de spurt hvordan det gikk. «Vi fækk dyreskjælven, kan du tænke, å så blei de' bom, kan du tænke,» sa Nils. Dette skal ha hendt i 1830-åra. (Ved Kr. Kristoffersen, 1942.)
Ole Olsen Myre sen., som da var 83 år, fortalte i mars 1950 følgende:
«På den eiendommen som sønnen min nå har, er det et jorde som kalles Bjønnejordet. Bestefar fortalte at i hans tid var det bjørn oppe i Lars Myres skog. Det er et hull der, og der holdt den til og under ei stor helle i nærheten. Den hadde hiet sitt der. Om høsten gikk den nedpå jordet og braut av kornstaur og bar dem med seg opp til hulen sin. Jeg har ikke hørt noe om at den skal være blitt skutt. Bestefar nevnte heller ikke at den noen gang gjorde folk her noe.»
Bjørn i Sønsetskogen.
Hans J. Sundseth fortalte:
Mor (datter av Ole Hansen på Søndre Sønset) hadde engang sett bjørnen i Sønsetskogen. Hun var ute og så etter sauene og kom like på bamsen. Den satt og dormet under ei gran. Mor trakk seg forsiktig bakover da hun oppdaget bjørnen. Hun fant en lang staur, som hun dro etter seg, for hun hadde hørt at bjørnen ble redd når den så noe slikt. Og hun ga seg ikke, hun fikk fatt på sauene. Hun hørte bjørnen dra sydover i lia så kvistene braka under bena på den. Dette var i mors jentedager.
Ole Levorsen Sønset sto en gang og voktet på en bjørn. Den hadde slått ned ei av kuene hans og sto og suget blodet av den da Ole kom. Ole hadde en sønn med, og de fikk jaget bjørnen vekk. Men den gikk ikke langt, den satte seg oppe i den vesle lia eller åskanten. Levorsen hadde kniv med og fikk stukket kua, så blodet rant av den. Han sendte sønnen hjem etter hest og noe å kjøre kua på. Det var meningen å bruke kjøttet. Mens sønnen var borte, sto Ole og passet på dyret. Han hadde ikke annet enn ei øks i neven, men dyret holdt seg i ro. Dette må ha hendt ca. 1840.
Mathias Sundseth (sønn av Johan Sundseth) fortalte en dag i 1952:
Min bestemor har fortalt følgende: En fruktsommelig kvinne på gården var i Gampedalen (en mindre skog mot Lauvås, få hundre meter sydvest for gården). Hun skulle se etter dyra. Med ett kom en bjørn farende etter henne. Hun tok til bens det hun orket, sprang som for livet, for hun hadde hørt at bjørnen angrep kvinner som gikk med barn. Hun rakk ikke fram til huset, men søkte inn på låven og fikk smelt dørene igjen. Bjørnen var vill og laget svære risp i låvedørene. Rispene var synlige lenge. Dørene er benyttet i den nåværende uthusbygningen, men er skjøtt på en del.
Bestemor fortalte videre at hun og broren, Ole Hansen (de var fra Søndre Sønset) hadde truffet to gutter som hadde gått etter bjørn i Storåslia. De traff på to bjørnunger og skjøt den ene. Den andre fanget de og løp hjemover med den. Da guttene nådde Ole Olsen Oppigårdens skog, hørte de binna etter seg. De sprang det meste de kunne og kom seg inn på Søndre Sønset. Binna gikk lenge omkring i Teieåsen og bar seg ille. Guttene hadde ikke flere kuler, så de skjøt med løst krutt for å få den vekk, og neste morgen var den borte. Bjørnungen var på gården hele sommeren, men ble så solgt til en bjørnetrekker. Bjørnen likte ikke rokkeduren, men det hendte den nikket i takt med foten på rokketrået når de satt og spant. Dette hendte først i 1830-åra. (Ved Oscar Bergh.)
Bjørnehiet i Storås ved Nomme. Ved Knut Tveitan.
Når en kjører forbi Gjerstad og over Nommebrua og tar veien vestover 2—300 meter, kommer en opp til sydkanten av Storås ved Nordre Nomme. Det er i grunnen ingen stor ås, bare ca. 200 m høy, men den ruver likevel i terrenget, da den stikker seg fram med innmark på begge sider.
Hvis en følger åsen nordover til det høyeste punktet, går det en bratt fjellskråning ned på vestsiden, og en 15—20 m ned i ura ligger bjørnehiet. En kan ikke se det fra åsen, og en må gå en omvei gjennom det bratte, ulendte og vanskelige terrenget for å komme dit. Men når en først har funnet fram, ligger det pent til, med ei lita slette på 3—4 meter i firkant like foran inngangen. Åpningen kan vel være ca. 75 cm høy og har en oval overkant. Bredden er godt og vel 1 m, og så bærer det vannrett 6—7 m rett inn i fjellet. Bunnen er belagt med et tykt moseteppe, og det påståes at bjørnen har lagt det der. Det er tenkelig at det har vært steinur der tidligere. Bamsen er jo et klokt dyr og velger sin bolig med omhu, vil ha det mykt og pent. Aller innerst vier hulen seg ut, og på venstre side er det en liten fordypning, hvor den har hatt sin soveplass.
Det er nå ca. 100 år siden bjørnen forlot dette hiet for godt, og det var nettopp den tiden da den forsvant fra traktene her i det hele. På samme tid var det et bjørnehi i Vardås, i delet mellom Gjerstad- og Skorgeskogen.
Så var det en vinterdag da noen karer var på tømmerhugst oppe på Storås. Fredrik, sønn av Per Arnesen Nomme, var en av dem. De rente tømmeret ned over den bratte fjellsiden og uheldigvis rett over bjørnehiet. Det ble for mye bråk for bamsen, den kom ut og brummet stygt, og karene fant det best å komme seg hjem så fort de kunne.
Men Fredrik var litt av en eventyrer og en vågall kar. Han kunne ikke dy seg, han måtte opp i hiet igjen for å erte bjørnen. Det skulle han aldri ha gjort, for nå ble det virkelig alvor i leiken. Bjørnen kom farende ut, freste i fullt raseri og brummet så det skrall i fjellet. Fredrik tok beina fatt og sprang for livet med bamsen hakk i hæl. Den stoppet ikke før de var like ved husene på Nomme.
Dette var den samme Fredrik som la revlinger i den bløte myrdalen som en passerer 2—300 m før en kommer til Jeskovannsdammen. Han hadde sin mening med det, og han la dem solid, for de skulle bære hesten når han salet sin ganger og red på frierferd over til Farmen i Kveile. Revlingene ligger der enda, selv om de nå er blitt litt nedsunkne og mosegrodde, naturlig nok, for de har jo ligget der i ca. 100 år.
Stedsnavn med tilknytning til bjørnen. Ved Ole Bråvoll.
Bjønnefitta, dette navnet finnes mellom Askjem og Dyrsø og på Hallenstvedt. Bjønnhyttemyra, i skogen til Nedistua på Haugberg, tidligere med hytte til bjørneskyting.
Bjønnmyra, i Stålerødskogen. Bjønnebiet, berghull i Langevannskogen (Stålerød). Dette berghullet skulle en tro hadde vært for åpent og kaldt for bjørnen til vinterhi og at det hadde fått navnet bare fordi det var omtrent på storleik som et bjørnehi. Men Kr. Kristoffersen har hørt at bjørnen tettet slike hi med stokker utenfor og mose inni. Bjønnelykkja, ved Bakkevannet (Hallenstvedt).
Bjønnhølet, i Trolldalskogen.
Bjønneroa, i traet på Stein.
Bjønnhølet, ei storsteinete li mellom tråene på Nøklegård (gnr. 56, bnr. 1). Bjønnetraet, traet ned mot Bjønnhølet (se foregående).
Bjønnehiet, berghull i Djupedal, Oserød (Torp). Var senere grevlinghi.
Bjønnebiet, berghull i Torpehagan (gnr. 58, bnr. 2).
Bjønnevannet, i Vestbyskogen (Torp).
Bjønneroa, tra på Bakke.
Bjønnehølet, småsteinete li i Skarsholtskogen.
Bjønneheddet, bakketopp på roteveien ved Bjønnehølet (se foregående).
Bjønnebiet, berghull i Bjønnhidalen i Ønneskogen.
Bjønnestykket, tra oppimot Kremmarhølet i Svindalen.
Bjørndal, gårder i Kodal.
Bjønnehiet, berghull i Storås, Nomme.
Bjønnehiet, berghull i ei glove oppå Dalaåsen (Trolldalen).
Bjønnehiet, på Flisefyr i Ønneskogen.
Om ulv i Andebu i gamle dager.
Det var mye ulv her i bygda før i tiden. Den var verst etter sauene. De hadde gjerne sauene i ei inngjerding som lå litt høyt på en rabbe, så de kunne holde øye med dem fra vinduene og tunet. Nå er disse skigardene borte, men disse haugene heter Sauehaugen enda på flere steder, f. eks. på Stålerød, Torp, Døvle, og Sauetraet på Møyland, Hallensvedt, Taranrød, Trolldalen og Torp.
Idde Torp (f. 1802) var bare lita jente da skrubben ville ta et lam fra henne. De dro i hver sin ende av lammet, men Idde hujet og skreik til skrubben slapp.
Ole og Kristian Stålerød var brødre (født først på 1800-tallet). De reiste i følge til byen med et lektelass. Borte ved Jordbruene på Lerskalltraet (den gangen var det rotevei der) traff de en 7—8 gråbein som satt og grein mot dem.
Ole Rennesik kjørte kull til Hagenesverket. På hjemveien kom en flokk ulver etter ham. De som drev med den kjøringa hadde bastreip med jernlenker, fordi
ulven var redd for disse lange ormene som hang og skranglet slik. Ole pleide også slippe reipene, og det plaget skrubben ikke så lite, så det hendte de ble redde og rømte. Men denne gangen fulgte de med likevel. Han kjørte så fort han kunne over Nommeskogen og rett inn i stallgangen i Svartoa, som var nærmeste garden. Da gav de seg. (Ved Kr. Kristoffersen.)I slutten av 1700-åra var det mye skrubb i de store skogene i Vestre Andebu og over mot Lågendalen. I strenge kuldeperioder om vintrene kom det undertiden store flokker av skrubb helt ned til bygda, slik at disse uhyggelige dyra ofte tasset like utenfor stueveggen.
Omkring år 1800 var det en oppsitter på Nøklegård som het Nils. Det var vanlig at Andebu-sokningene kjørte kull til Tønsberg vinterstide, og for å unngå dårlige veier kjørte de over vannene når de var frosset til. Sent en kveld var Nils på hjemvei fra byen, og på et tjern ikke langt fra gården hans kom det sju skrubber mot ham og ville gå på hesten hans. Nils reiste seg opp i kullkurven, skreik og hojet og slo til alle sider. Merkelig nok trakk skrubben seg unna, så både Nils og hesten kom uskadd fra rovdyra. Nils hadde ei søster som var ute og gjette i skogen en sommer, og før hun visste ordet av det, kom en skrubb farende lukt inn i saueflokken og overfalt en sau. Men jenta ble ikke mere forskrekket enn at hun dro sauen unna skrubbekloa. De var ikke skuggeredde, kvinnfolka i den tiden. («Sandefjords Blad», 1. mars 1952.)
Hans Sundseth fortalte:
Det hadde vært mye skrubb før min tid, og i min barndom var det også mye snakk om skrubben. Det vanket noen av og til, og jeg har da sett et par stykker, jeg også. Det var oppe ved grinda ovafor Massetraet. Jeg skulle skri nedover Hællankeren på en kjelke. Jeg var bare liten gutt den gangen. Det var stor snø med svære brøytekanter. Så kom det to store hunder i veien. Ja, jeg trodde det var hunder. Jeg hadde med meg ei lita bikkje, som satt mellom bena mine foran på kjelken. Det ene dyret stoppet opp foran kjelken, og det andre kom baketter. Jeg måtte stanse. Det ene dyret satte forlabbene opp på brøytekanten. Jeg lokket på dyra, for jeg trodde det var snille bikkjer. Den vesle bikkja på kjelken skalv så den ristet. Men dyra enset oss ikke. De lusket over i Haugen — altså østover — og ble borte. Folk fulgte sporene til Ilestad, og det viste seg at det var ulvespor. (Ved Oscar Bergh.)
Anton Prestbøen fortalte at den 18. mars 1875 så han og far hans, Abraham, skrubben komme spaserende på Gallis-vannet kl. 6 om morgenen, da de reiste til Larvik.
Ole O. Kolkinn (Berg) tjente hos lensmann Jens Larsen på Berg i åra 1889 til 1896. Et år utpå vårparten ble grisepurka sjuk, og Ole reiste til byen etter dyrlege Kragerud. På Tem ved Sem skiftet han hest, så turen kunne gå fort. De skiftet hest på hjemveien også, og da de satte seg i sleden igjen, sa Kragerud: «Ta denne her, du, om skrubben skulle komme,» og rakte Ole ei litt lang jerntang, som han brukte til å ta fram grisunger med. «Å, det er vel ikke så farlig, vel,» sa Ole. «Å jo da,» sa Kragerud, «i natt var én ute i jordmorskyss, men han kom ikke fram for skrubben. Og i sånn skyss pleier de ikke å gi seg før det er alvor, vet du.» Dyrlegen satt foran og kjørte, og Ole satt på hundsvotten med tanga til verge. «Ja, kommer han, så klyp han i nesa,» sa dyrlegen. Men det hendte ingenting på den turen. Ole kjørte dyrlegen hjem igjen om kvelden. På tilbaketuren var det blitt sent og nokså mørkt. I veisvingen på Brekketraet stanset Brona og ville ikke lenger. Det hjalp ikke å slå med svepa heller, hesten bare frøste i nesa og rygget bakover. Ole herjet med den en stund, han så ingenting uvanlig og skjønte ikke hva som gikk av hesten. Han reiste seg opp, holdt seg i sledekarmen, slo den med svepeskaftet og sa strengt: «Nå ske du fram!» Da rente den til så Ole dumpet ned i setet, og den stanset ikke før de var ved Fossnes.
Grisepurka måtte de slakte, så ille det var, fordi den hadde så mange unger i seg. Det viste seg at en kokt potet hadde stoppet opp i tarmen, så innvollene var blitt helt blå rundt omkring. Nå husket de på at de hadde gitt den kokte råtne poteter, og at noen slike råtne poteter blir harde ved koking. Det var nok en slik en den hadde fått i seg.
Dagen etter reiste Ole med en annen hest til dyrlegen med et fleskestykke for å høre om det var spiselig. Ved 9-tiden om morgenen var han ved Brekkesvingen igjen, der hvor Brona hadde vært så ugrei natta i forveien. Ole stanset og så bedre etter, nå da det var lyst. Jo, helt ut på veikanten mot skogen så han nå en dump i den svake skaren og to mindre merker foran den. I det samme kom det en mann gående, han stanset, og Ole fortalte at han lurte på om ulven hadde vært på ferde. «Det er godt mulig,» sa mannen, «for det gikk en over elva her i dag.» De så seg omkring. «Ja, se der sitter 'n,» sa mannen og pekte bort mot Rygg-traet, på den andre siden av elva. Og da så Ole udyret, han også. «Der kan du se,» sa dyrlegen, da Ole kom tilbake og fortalte hva som var hendt. Flesket var ellers etendes, hadde dyrlegen sagt, men han trodde ikke det var noe godt, for sua hadde fått nokså mye dyvelsdrekk i medisinen. «Og det var det ikke heller,» sa Ole, «men det gikk da ned,» la han til.
Den dagen var lensmannen også ute og kjørte. I Knopen fikk han høre at noen
hadde sett ulven der den dagen. Derfor fikk han med seg en handspiker (tykk staur til å løfte og bryte med), som han hadde med helt til Døvlerenna. Ole så den lå der da han reiste hjem.Ungene hos lensmannen gikk på skole på Andebu prestegård, hos huslærerinna der, men nå var alle blitt så skremt at de ikke våget å la dem gå alene den veien som jo var uten bebyggelse helt fra Døvle. Ole måtte kjøre dem både fram og tilbake. Den samme uka hadde Edvard Gravdal sett ulven på Håsken også. Dette er siste gangen vi har hørt om ulv her i Andebu.
Ifra gammelt har de tatt ulven i jordgraver her også. Ingen kan huske det nå, men vi skjønner det har vært slik, siden vi har navnet «ulvekule», og der det navnet finnes, har vi enda ei grop i bakken. Vi har spor av ei slik ulvekule i Skjeggerød ved veien til Sukke, ei i Bruenga på prestegårdens grunn, ei på Håsken mellom Sukke og Flåtten, og i Stålerødskogen (Arnt Stålerøds skog) går veien gjennom ei bergkløft som heter Ulvekula. Dette berget går i øst—vest og er avrunda, slik at veien går i ei sprunge nord—syd. Sprekken står litt på skrå og er om lag 30 fot lang, 6 fot bred og 9—10 fot høy. Det er mulig at den engang har vært stengt i begge ender og brukt til ulvegrav, eller at den har vært stengt i den ene enden og at ulven er blitt drevet inn der.
De kunne skyte ulv også, og da brukte de grovt hagl, som de kalte skrubbehagl, hele 1800-åra ut. Men vi har ingen særskilte historier om det. (Fortalt av Ole Kolkinn selv, 1942.)
Stokk er et riktig gammelt fangstredskap. Når de satte den opp for bjørn eller gaupe, ble den kalt storstokk, men den til bjørnen var størst og gjort av seigere virke også. På undersiden var det skarpe jernspiker.
Harestokk eller fellestokk ble satt opp i skogen, tvertover en sti som ble lite brukt. De to underliggerne var to staurer på 5/4— 1 ½ tomme. De lå parallelt på bakken. Dreperen var sterk og stiv, et par tommer tykk, og passet til fallet mellom de to underliggerne. Det ble satt fire peler i bakken til styring for dreperen, to på hver side av stien. Dreperen var om lag halvannen favn lang, og rakk ca. en favn bortover fra den ene siden på stien med den tykkeste enden. Ifra siden lå det en 3—4 staurer med den ene enden oppå, og på dem lå det så mye stein at dreperen var tung nok til å ta livet av den som kom under den. Selv ble den holdt oppe av musefellepinner, og avtrekkeren var en gammel, rett og tynn grankvist. Best var det å ha en underdreper også.
På begge sider av stien la de kvist og kvas for å peke ut veien mot stokken. Haren gikk i den, men reven var for lur. Det var mest storfugl de fikk i stokk, tiur og røy og årfugl, sjelden eller aldri jerpe. Prisene var i 1870-åra for hare 1 ort og opp til 1 ort 6 skill., for tiur ca. ½ daler.
Sist i 1870-åra ble det sitteltråd å få kjøpt. Av den laget de rennesnarer, som ble satt opp istedenfor stokk. Snarene ble festet i en påle eller i ei granbuske, som de tok vekk noen kvister på, slik at snara ble stående i en liten port. De fanget samme slags dyr i den som i harestokken.
Ørn har jeg bare hørt om én gang i Andebu, sa Ole Kolkinn. Det var Terjer Lykkja som fant ei hjelpelaus ørn ved Bakkedammen. Den var nok blind. Han slo den ihjel og tok den med til lensmann Larsen. Han fikk den utstoppet og hadde den på kontoret sitt. Sist i 1870-åra skal det visstnok ha vært ei ørn i flere dager på Torp. Flere skaut på den og andre så den.
Den 3. desember 1900 sto følgende oppsett i avisen «Dagsposten»:
«Ørn i Andebu. I vestre Andebu har man ifl. «Sandefjords Blad» de siste Dage gjentagne Gange set et Kjæmpeeksemplar af en Ørn. En Skytter havde en Dag luret sig ind paa den og git den Haglladning i Livet; men det lod ikke til, at den tog sig synderlig nær af det. En Gut i 10 Aars Alderen gik en Dag hjem fra Skolen og blev meget ubehagelig overrasket ved pludselig at bli overfaldt af Ørnen. Den slog Klørne i Nakken paa ham og begyndte at bearbeide Gutten baade med Næb og Vinger. Ja, efter Guttens Udsagn forsøgte den frygtelige Rovfugl endog at fly tilveirs med ham og slæbte ham med sig 2—3 Favne. Efter en længere Kamp maatte imidlertid Ørnen slippe sit Bytte, men Gutten var biet saa forskrækket, at man Dagen efter maatte følge ham paa Skolen.»
Stork. Det var et storkepar ved Stålerødvannet engang først i 1880-åra. Men her har de hatt for vane å ta livet av så mange dyr og fugler som mulig, særlig hvis de er ukjente. Noen skaut etter disse fuglene, så de ble redde og forsvant.
Hubro'en hadde fast tilholdssted i Bakkevannsfjellet og i Ulspipa i vår ungdom (dvs. 1885—90), sa Ole Bråvoll. I stille vær eller med nordadrag hørte vi den helt til Bråvoll da jeg var liten. Det het at den sa «Hu bror, hu bror» fordi den engang hadde vært et menneske og puffet broren sin utfor et berg så han slo seg ihjel. Derfor ble den omskapt til en fugl. Av sorg både over brorens og sin egen skjebne satt den da borte i ville berget og klaget, og så hadde den fått navnet hubro etter skriket den gir fra seg.
Lom så de av og til i Heievannet og i vestre Langevann til sist i 1880-åra. En eller annen skaut en og forærte den til Ole Bråvolls far, som fikk den utstoppet. De har fløyet over her siden også, men ikke slått seg ned.
Korp (ravn). Korpen ble borte her omkring 1870. Hva det kom av, er ikke godt å vite, men det ble satt i forbindelse med skytegampene. Når en gamp ikke skulle leve lenger, pleide de å kjøre den ut, som de kalte det. De brukte den hardt om sommeren og lot den greie seg med det den fant ute til høstpløyinga var over. Da leide de den med seg ut i skogen og skaut den. De tok skinnet og lot resten ligge, for det var synd å spise hestekjøtt. Hesteskrotten ble ett opp av skrubb, rev, røyskatt og korp, og bare bena ble liggende igjen. Men så i 1870-åra begynte folk å spise hestekjøtt selv, eller de solgte det i byen. På den måten fikk ikke korpen noe å leve av, og derfor dro han herifra, sa Kristoffer Persen.
Spue (spove). Den slo seg ned her av og til før i tiden. Ole Kolkinn så to stykker på Grevlingmyra i 1870-åra.
Regnskvipe. Den var det mye av i vår oppvekst. Når den skreik, ble det regn, sa de. Nå høres den sjeldnere.
Gråspurv fantes ikke her i bygda i 1880-åra. Den er kommet senere, men er enda sjelden i Vestre Andebu.
Fossekallen holder til ved elver og bekker.
Viber forekommer. De viser seg gjerne i begynnelsen av april.
Sidensvansen ruger nord i landet, men kommer hit når snøen er falt. Er vinteren streng nordover i landet og det er mye rognebær, kan sidensvansen opptre i store flokker.
I Stein har de hørt en fugl borti Storåsen. Den surrer noe i likhet med vierknarren (kveldsknarren), kanskje litt tettere. Både byfolk og andre har hørt den. Anders Vegger fortalte at de har den i åsen der også, og at de kaller den rokken. Den er hørt ved Langevann og i Bustingen også.
Fisk og fiskefangst. Av Ole Bråvoll.
De vanlige fiskesorter i Andebu er aure, tryte (abbor), hisling, gjedde og ål.
Av sjeldnere fisk forekommer disse artene:
Løye, finnes bare i den østre elva. Den er bare liten, omtrent som en brisling, og brukes bare til kattemat.
Gørkyte finnes i den vestre elva. Den holder seg på grunna inne ved land. Har vært fanget og brukt til agn.
Hornsild, lever i både ferskvann og i brakkvann. Ligner makrell, men blir bare ca. 2 ½ tommer lang. Auren liker den godt.
Karuss. De hadde den i kloppedammen i Struten, på Stålerød, Torp, Ellevsrød, lensmannsgården på Berg (i brønnen og i gåsedammen) og sikkert flere andre steder. Kr. Kristoffersen Nøklegård forteller: En sommer først i 1870-åra rensket vi opp kloppedammen på Torp. Da bar vi en hel bøtte med karusser ned til Torpebekken og tømte uti. Siden hørte vi ikke noe til karussene før "Wang fra Tønsberg bygde hytte ved Stålerødvannet. Han begynte med teiner der. Dem la han i sivgarden og fikk karusser i teinene. Det var sikkert etterkommere etter de karussene vi tok fra kloppedammen på Torp. De har nok fulgt strømmen og så stanset opp da de kom til stille vann.
Fiskefangst.
Når det var lite vann i elver og bekker, hendte det at vi tok fisken med hendene.
Ellers brukte vi snøre med krok og beitemark. Vi smågutter tvinnet snøret selv av hestetagl. Vi brukte en kløftet kvist med en sprekk i den korteste kløftdelen.
Taglstrengen la vi dobbelt. Én holdt i bukta, eller den ble festet på en spiker mens én tvinnet. Vi kunne også bruke trådsnøre. Til dobbe brukte vi en gammel kork. Til søkke var det grommest med en bit fra et blyvindu, eller vi kunne bruke ei blykule som vi banket og virret på snøret. En annen måte var å lage et skjær i et hagl, så la vi snøret i skjæret og banket til. Det gikk også an å banke ut en strimmel av ei børsekule og virre på. Til stang brukte vi helst hassel eller rogn. Av beitemarkene var den hvite minst tess. Den alminnelige rød-marken var bedre, men hvis vi fant den røde ringmarken, som har tett med mørke ringer, så var den aller finest. Den mener jeg det luktet litt mere av. Vi pleide å spytte på marken og si: «Tvi, godt napp!» når vi slengte den uti. Anton Hynne har etter sin farfar, Kristen Hynne (f. ca. 1830) meddelt ordlyden på ei fiskebønn: «Napp, napp, min auri, du kjenner mi trang, magæn er sulten, å veien er lang.»
Aure.
I solsteika var det lite lønt å prøve fiskelykka. Auren ville ikke bite, tryta var doven, og hislingen stal. Men morgen og kveld og i regnvær gikk det gjerne bedre. Når fisken først begynte å nappe og tok til å dra dobba bortover vannet, kunne en trygt hale inn og fisken hang på.
Strømfiske. Når vannet vokste og ble litt uklart, kunne en la snøret følge
strømmen i strykene og la det gli etter bunnen uten dobbe. Da tok auren gjerne både mark og krok i en bit så det ristet i stanga.Å fiske på drag. Dragfisket foregikk etter det ble mørkt om kvelden, og ble drevet i Steinsvannet, i Langevann vest, i Rennesik-løkene og nok også i andre vann. Det var to ganger i året, tidlig om våren, så snart isen var gått, og så ved sankthanstider, at de fisket på drag. Om våren tok de til å fiske om kvelden så snart rugda begynte å fly, og om sommeren holdt de på fra ca. kl. ½ 11 til ca. kl. 1 om natta. Dette fisket foregikk på den måten at de satte flere beitemark på samme krok, kastet snøret godt ut og dro kroken med beiten frem og tilbake i vannskorpa. Auren gjør et sprang og biter på kroken, så det blir et kraftig plask i vannet, og så drar den ut på dypet med det hele. Dette kaller en at auren «springer». En kvekker gjerne litt til av plasket, og da er det lett gjort å rykke i stang og dra opp med det samme, men da får en ingenting. Det gjelder å vente litt, bøye stanga ned mot vannet og la fisken få snøre, så sluker den både agnet og kroken der nede i dypet, og da kan en som regel trygt dra den opp.
Ole Kolkinn hadde fått ei nokså stor tryte på drag en gang, men ellers er det bare auren som springer, og det altså bare to ganger i året. Nå er det forresten snart ingen som fisker på drag lenger.
Tryte.
Tryta fisker en fra land eller fra robåt, med stang og snøre med dobbe. Den napper best om ettermiddagen og kvelden, fra ca. ½ 5 og utover til 8— ½ 9. Tryta kan være nokså tjuvaktig, særlig «småkjakket», men i godt fiskevær, særlig kanskje i duskregn, kan en få nok av småtryte. De store trytene er vanskeligere å få.
Stekt småtryte er noe av den mest velsmakende fisk en kan tenke seg. Det var vanlig på litt lengere turer, at vi gjorde opp varme og fikk oss mat og kaffe, alt mens vi stekte småtrytene i ildmørja.
Ål.
Ålen kan være nokså lei å få opp, fordi den ofte slenger halen omkring en stokk eller stein nede i vannet. Den holder seg mest på bunnen i grumsete vann.
Å tåte ål. Når de «tåta» ål, fisket de uten stang og krok. De nålet en silketråd eller lintråd langs gjennom flere beitemarker, og så ble tråden lagt i flere bukter og festet på snøret istedenfor krok. Dette kalte de ei «tåte». En mørk høstnatt satt de i en båt, slapp ut snøret og holdt det i handa mot båtripa. Snøret var så langt at det gikk helt til bunnen, og så dro de det litt opp ifra bunnen nå og da. Når ålen beit i tåta, satte tråden seg fast i tennene på den. De dro den
sakte opp mot vannskorpa, og den fulgte godvillig med dit. Så heiv de den fort opp i båten. Dette het å tåte ål.Mens tåta lå på bunnen, brukte de stundom å knipse i fingrene eller smatte med munnen. Dette kalte de å smatte ål.
Datt ålen av snøret og ut i vått gras, var en ille ute. For ålen går nesten like godt i graset som i vannet, og så sleip som den er, er det uråd å holde den igjen. Datt den i sand eller på tørr jord, kom den ingensteder.
Ål finnes i de fleste vassdrag, fordi den kommer seg forbi både fosser og dammer. Og i regnvær går den på bakken.
Når ålen gikk ut om høsten, kunne de fange den i ålesleder, en fangstmåte som har vært brukt i elvene våre iallfall i de siste 500 år. Arne Gallis husker at hans far hadde åleslede på sin eiendom ved bekken som renner ut fra Langevann vest, ikke langt fra Langevannstua, hvor Ole Petter bodde. Bekken var demt opp, og vannet gikk derfra i ei renne, som ålen ble presset inn i og deretter ned i ålesleden, som var ei firkanta, ganske stor kasse av tre, med lokk. Halve bunnen var tatt ut, men dekket med netting, slik at vannet rant ut, mens ålen ble liggende igjen. En høst ca. 1918 under en flom ble det på en gang tatt 40 ål i denne ålesleden, derav 2 riktig store.
I et diplom fra 1404 nevnes en «ålegård» under Staksvatn (kan det være Stisvannet?) i Andebu; dette har kanskje vært en lignende fangstinnretning.
Gjedde.
I Andebu finnes gjedda i Goksjø, i Askjemvannet og Gullielva opp til Kjæråsfossen. I Merkedamselva går den helt opp. I den vestre elva gikk gjedda før i tiden ikke lenger enn til Pisserødberget, for der var det satt opp ei tiling i bunnen i det verste fossestryket av hensyn til brøtningen, og den kom ikke gjedda over. Men omkring 1920 fikk Treschow rivi opp tilinga, og da gikk gjedda «videre oppover og er nå nådd helt oppunder Torpedammen.
Noen skyter gjedde med kule når den står høyt i vannet. Andre bruker ei snare festet på fiskestanga. Når de da får se gjedda står i sivkanten og lurer på annen fisk, beveger de forsiktig snara under den og rykker til, så snara blir dratt igjen. Det kalles å røkke gjedde.
Sluk. Det hender nok at smågjeddene biter på mark, men når de blir litt større, sluker de annen fisk, og da går de ikke på vanlig krok.
Isteden rodde de etter gjedda med sluk. Da festet de en liten propp i kjeften på en liten hisling. Ifra proppen gikk det en streng på hver side av denne fisken, og i endene på strengene hadde de en tredobbelt fiskekrok, og en av de tre anglene ble trykket inn i siden på fisken på begge sider. Nedi enden på snøret var det en fortom av lingarn eller metall, helst litt mjukt. Proppen var festet til fortommen med en hverv, slik at sluket gikk rundt. Snøret ble vinnet på ei vinne med eller uten pinne. De slapp ut en 15—20 favner og lot det være igjen litt på vinna til å «gi etter» med. Så rodde de stilt og varlig litt utafor sivgarden. Når de etter litt basking fikk gjedda utmed båtripa, tok de den oppi båten med en hjemmesmidd huk.Skjene. Istedenfor sluk bruker de nå bare skjene, fordi det er mindre kluss med den. Skjena ligner ei barneskje, har flere kroker i kanten og går rundt. De ror mest etter gjedde, men det hender de får kyte eller aure på skjene også.
Ifra gammelt begynte de å ro med sluk eller skjene når det ble sivgard i vannet, men gjedda gikk nok på sluk tidligere på våren også. Med skjene kan de ro hele dagen, men helst om ettermiddagen. De har ikke stått på land og fisket med sluk eller skjene, det vi kjenner til.Gjeddestaur (gjeddekniv). Svensken Josef (Anderson), som var maler og bodde i Nesenga, brukte «gjeddestaur» eller «gjeddekniv» i Askjemvannet. Det er mulig at han hadde denne kunsten med seg fra Sverige. Det foregikk slik: En staur ble satt på skrå ned i bunnen. I enden var det bundet ei kvistkløft med påvirret snøre, som rekket seg av når gjedda tok sluken. Sluken var en liten hisling med krok gjennom kroppen som svirret rundt nedi vannet.
Ståstang.
Vi satte ut fiskestanga om natta, det hette ståstang eller bare «å sættæ ut». Vi satte fast stanga i bakken ved vannkanten om kvelden. Til agn brukte vi mark eller sluk. Sluken kunne være ei dau kyte, hornsild eller en hislingbeta. Om morgenen var det som oftest fisk på, aure, ål eller tryte.
Knut Tveitan forteller: For omtrent 20 år siden satt jeg en sommerdag i Heia-hagen (Tveitan-Heia) og kokte kaffe. Så kom det en orm oppe fra lia og ned gjennom hagen like forbi meg. Den hadde en underlig måte å ta seg fram på. Ca. tredjedelen var på bakken, de andre to tredjedelene sto oppe i lufta. Den var ikke stor og nokså smal, hadde lysende grønn farge, veldig pen farge var det på den. Den kom med en fenomenal fart, i siksak, og jeg tror knapt noen hest kunne følge den. Dagen før var samme ormen sett på Gjelstad, et par kilometer unna. Vi trodde den kunne være kommet med en fruktbåt. Ingen har sett den siden, den har vel ikke tålt klimaet.