Nå er det bare enkelte steder de har sauer her i bygda. Men i 1870-åra var det sauer på hver gård, oftest tre med lam og en vinterbukk. Det var bare gammel bygderase, de var små med fin, krøllete ull. Noen var svarte, men de fleste var hvite. Presten Pedersen (d. 1884) var glad i jordbruk og husdyrstell. Han innførte en sjeviotbukk i 1870-åra. Den ble 12—14 år gammel og veide en 9—10 bpd. Men rasen kom lite utover i bygda, og saueholdet tok til å minke og var nesten slutt i 1900. Der de slapp sauene på storskogen, klipte de merke i ørene på dem. Om vinteren sto sauene oftest i en garde i fjøset.

De klipte sauene ved kyndelsmesstider, til sankthans og ved slaktetider. De brukte sauesaks, klipte først hodet og brystet mens sauen sto. Så la de den overende i fanget sitt og bandt sammen bena på den med et tau og klipte resten. Somme steder vasket de ulla før de stappet den i ullnettet. Ulla som de klipte om sommeren var den beste til verken, for den var mjukest.

De slaktet omkring vinternetten, når sauene ikke kunne fø seg ute lenger. De klipte gjerne 2—3 uker i forveien.

Karding. Om vinternetten var det slutt med «jentenes kvelder» (dem kunne jentene bruke til å arbeide for seg selv; de tok til når tyttebæra var røde på den ene siden, og varte til vinternetten), og da ble det karding og spinning for hus-bondsfolket om kveldene.

Ullnettet var en liten sekk av fiskegarn med store masker. Det hang på veggen, helst nær ovnen, så ulla var tørr. Da var den lettere å karde. Der nappet de ut ull, la den på karden, og grovkardet den til plater, en 8 tommer lange, 3 tommer brede og 1 ½ tomme tykke. Det heter å rive opp. Skulle garnet være grått, la de hvit ull utover karden og litt svart oppå og rev det sammen. Denne blandingen greide de godt med øyemål. Opprivinga ville de gjerne ha unna på én gang, for det ble så mye søl. Senere kunne de karde tuller, for det gjøv det ikke så mye av. Tullene ble gjort etter øyemål, løse og fine. Tynne til fint garn og tykke til grovt. De ble lagt pent i ullkurven.

Det var ikke så sjelden at de holdt kardedunning. Jenter og kjerringer kom sammen om høsten ved øktetider, med hver sin karde og kardet og skravlet til kvelden, så støvet fauk om dem. De fikk inga betaling, men mat og drikke, og så hadde de moroa med å være sammen.

De kardet skinnarull og nautehår på samme måte som rein ull, men det var mye tyngre å karde. De satt gjerne i bryggerhuset og kardet dette, for det ble så mye støv og skitt. De blandet litt rein ull både i skinnarull og i nautehår, så det skulle henge bedre sammen. Av dette kardet de grovere tuller, fordi det skulle være til grovere garn. Det hendte de kardet stry sammen med nautehår, hvis det skulle brukes til mere uvane ting, f. eks. bosskleder. Stryet ble også kardet, men ikke i tuller. Det lå i løse hauger, skakastry og heklestry hver for seg. Med hampestry var det på samme måten. Den lange, grove nakkebusten fra grisen ble brukt til skotråd. Den andre busten ble vasket og kardet sammen med litt stry til reip. Det ble kalt bustereip. Bustesokker med eller uten lærsåle til å ha utapå støvlene om vinteren ble brukt. Ifølge Kristian Kristoffersen brukte de fra gammelt helst geiteragg til sokker. I Halvorseter var det så smått at ungene ikke hadde støvler, men bare sokker av geiteragg. Sokkene er varmest når de er våte, sies det.

Håndtein. Kr. Kristoffersen så omkr. 1870 at Anne Kristensdatter Åmot (f. ca. 1800) spant på håndtein. Han visste ikke om andre som gjorde det. Senere så han at det lå gamle håndteiner og slang omkring på tomta lenge etterat stua til Anne var rivi. Håndteinen var en rund treskive, en 6 tommer tvertover og omlag en tomme tykk. Gjennom midten sto det en ca. 15—16 tommer lang og ½ tomme tykk trepinne, som var firkantet i skivehullet. Ene enden sto 1 ½ —2 tommer opp gjennom skivehullet og hadde en liten jernkrok øverst til garnet.

Rokken. På den vanlige rokken skråner brystet ned imot høyre. Det og hele rokken står på tre bein, ett på skrå bakover og to på skrå framover og til siden. Et par tommer over golvet sitter tra-et mellom det bakre beinet og høyre frambein med en tapp i hvert. Bortsett fra traet, brystet og stryspriken (som i alminnelighet var gjort av en furutopp) er alt på rokken dreid.

Kjeppen ifra traet og opp til krumtappen i hjulet heter sveiva. Navet, krumtappen og akselen ble kalt åsen. Den ligger på to armer som er boret inn i brystet. Framskruene i armene holder åsen på plass. Fra et tverrtre mellom frambeina står det en støtte under hver arm.

Rokkesnora går fra hjulringen bort på rønnillen (snorskiva) som er skrudd på snelleteinen og snella (det hørte tre sneller til hver rokk). I høyre enden er snelleteinen utvidet til en tut, snellepipa, for tråden. (Den ble også brukt til å svi «roser» i tresaker med.) Fast på snellepipa sitter vengene med de små nokkene (ståltrådkroker) i to kanter. Hver ende på snellesteinen går i et hull gjennom en puntlærlapp, som sitter i hver side av de to jomfruene.

 

Gammel rokk fra Berg i Andebu, nå på Vestfold Fylkesmuseum.

 

Jomfruene står i et tverrtre som rokkeskruen av tre flytter fram og tilbake på det skrå brystet for å stramme eller slakke på rokkesnora. Rokkeskruen kan somme tider trutne så det er vondt å få flyttet snelletøyet med den.

I brystet er det hull til stativet også, det som bærer hørahodet eller stryspriken, etter som de hadde bruk for det. Det er alltid festet en dreid pinne vannrett fra brystet og bort på høyre armen. Der står det to snelleteiner av jern til å sette sneller på. Derifra kunne de tvinne 2-tråders garn på den tredje snella.

Vebjørnrokken. Den hadde trolig navnet etter Vebjørn Torkildsen Li, Svarstad i Lardal (f. 1828 i Nore i Numedal). Han laget disse rokkene i 1880- og 90-åra. De hadde to vannrette tverrstokker over hverandre, sto på fire bein og hadde jernring til svinghjul utenfor rokkehjulet.

 

 

De gikk lydløst og lett, var å få til omkr. 1900 og kostet 4 daler. Ole Kristian Briskemyr tok 2 kroner for å hente en slik hit over skauene fra Lardal. Kristian Smukkestad dreide rokker av denne typen da Vebjørn Li var borte. Hans Trolldalen laget noen lignende rokker omkr. 1900.

Skottrokken hadde to sneller, den ene over den andre, i jomfruen. Ellers lignet den Sønsetrokken (se ndfr.). Kristian Kristoffersen så en skottrokk på Stuven (Torp) i gamle dager, og han mente den skulle være der ennå. Han visste ikke hvor den var kommet fra eller hvem som hadde laget den. Karen Bråvoll (f. ca. 1840) var den eneste han hadde hørt kunne spinne på den. Det skulle stor øvelse til, for de spant en tråd på hver snelle med en gang utav to tuller i én hånd.

Rokkedreiere. Den mest kjente rokkedreieren i Andebu var vel Antoni Tolfsen Brekke i Kodal (1811—89). Han var fra Vaggestad i Sandar.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Om ham og hans slekt, se gårdshistorien under Brekke (gnr. 104, bruksnr. 2). Her skal vi høre litt mere i detalj om Antonis arbeid som rokkedreier, og vi gir ordet til lærer Olav Holand, som har samlet materiale om dette:

 

Litt om rokkedreieren Antoni Brekke. (Ved Olav Holand.)

Antoni Brekke var sønn av Tolf Tolfsen Vaggestad og bodde på Brekke i Kodal. Ved siden av gårdsarbeidet begynte han som skomaker og klokkereparatør, men det er særlig som rokkemaker han fikk vise sitt praktiske skjønn og sin dyktighet som håndverker.

Stua på Brekke ble nyttet som verksted. Redskap og verktøy som skulle til, laget Antoni selv. Det viktigste var en høvelbenk og en dreierbenk. Dreierbenken måtte ha forskjellige oppstandere og anleggsstykker — som tegningen viser — til dreiing av de enkelte delene til rokken. Lagerhylsene av messing ble først støpt, så dreiet og forsynt med gjenger.

Materialene var utelukkende bjørk, som for det beste ble kjøpt som tømmer, utenom det som kunne skaffes tilveie fra utmarka som hørte til gården. Vinterhalvåret var den travleste tiden på verkstedet. Da arbeidet som regel 3—4 mann med å lage rokker.

Hjulet til rokken ble laget på en spesiell måte: Først ble 4 bord av passende lengde, bredde og tykkelse tappet sammen så de dannet en firkant. I midten av firkanten ble en liten reimskive festet ved hjelp av en klemme til hvert bord. Det hele ble så anbrakt i dreierbenken. Ved hjelp av det store drivhjulet som 2 mann måtte trekke rundt — en på hver side — kunne dreiingen ta til. Først ble «hjulet» dreiet utvendig med snorkanter, så sidene og til slutt innersiden.

Det neste var boring av hullene til eikene. Boret ble da lagt i et eget anleggsstykke, så ikke hullene skulle bli skjeve. Eikene ble satt inn fra yttersiden av hjulet og ned i navet.

De fleste andre delene til en rokk ble dreiet i dreierbenken. Til slutt ble den ferdige rokken svartmalt og merket med forbokstavene til Antoni Tolfsen Brekke:

 

 

Det kan også nevnes at han laget rokker som skulle til Jarlsberg hovedgård, men de skulle være trehvite.

Betalingen for en rokk var 2 daler. Da det nye pengesystemet ble innført, ble en rokk betalt med 10, senere 12 kroner.

Etter hvert som «Brekkerokkene» ble mer og mer kjent, fikk Antoni mange bestillinger fra bygdene rundt omkring, og ennå er det mange gårder i Vestfold hvor det finnes en og annen av disse rokkene.

Slektningene til Antoni kan fortelle at han i sin tid også laget en klokke av tre. Tannhjula til urverket var av rognetre, som først ble kokt i linolje, så de skulle bli seige og tåle slitasje. En av sønnene arvet klokka. Dessverre er den i årenes løp kommet vekk. Da Antoni var blitt gammel og skulle ha opphold hos sin sønn, Severin, ble det skrevet en oppholdskontrakt, som jeg gjengir litt av:

«Undertegnede Søverin Antonisen Brekke gjør herved vitterligt at paa og af den mig ved Skjøde fra min Fader Dags Dato tilhjemlede Gaard, M No. 163, L No. 613 b, Brekke i Kodal, Andebu Prestegjeld, af Skyld 1 ort 19 Skjelling, revideret 22 Skjelling, tilsiger min Fader Antoni Tolvsen følgende Aarlige Ophold.

Han skal have frit og anstendig Husrum, samt god og forsvarlig Kost, felles med Husets Folk i Gaardens Bygninger, fri Doktor og Medesin, de fornødne Gangklæder og Sengklæder, Hest til og fra Kirken, samt 5 Kroner i Penge Aarlig, som betales hver 24de Juni, og den fornødne Tobak, Kjærlig og omhyggelig Tilsyn og Opvartning, samt Renholdelse af Klæder og Hus, saavel i

sunde som fornemmelig i syge Dage.»

 

 

En annen kjent rokkedreier var Johannes Jonsen (1817—86) på Mellom Sønset (Helanken) i Høyjord. Sønset-rokkene var å få kjøpt omkr. 1870 og hadde betydelig avsetning både i og utenfor Andebu. De kostet 3 daler, var solide og bra, men hadde ord på seg for ikke å gå så lett som andre.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Spinning.

Hvit ull ga sterkere garn enn svart. De spant alltid med sola (rettsøles), både til strikking, renning og veft til vadmel, til verken og hva det nå var. Til renning spant de hardere enn til veft. De tvinnet alltid mot sola (rangsøles). Da satte de to fullspunne sneller på snellesteinene i høyre side av rokken og tvinnet derifra. Eller også satte de snellene i snellestolen når de tvinnet. Ingebret Torp hadde laget en og malt den, han gjorde allting så pent, han.

3-tråders garn til hoser kunne de greie med én snelle, på den måten at de tok tråden fra snella mens den satt i rokken omkring bakskruen og la enden 3-dobbelt i en fots lengde, holdt den 3-dobbelte enden inntil en papirtull — til å nøste på med høyre hånd —, stakk venstre hånd gjennom bukta, tok fatt i tråden der og dro den gjennom bukta så det ble ei ny bukt, og slik om igjen og om igjen, samtidig som de nøstet med høyre hånd.

Skinnarull og nautehår ble alltid spunnet grovere enn rein ull, og enda ble det tvinnet til 2-tråders garn til grove ting som bosskleder og hestedekken. Når de spant så grovt garn, steig det så fort på snella at de syntes den ble for liten, og så satte de fire stikker nede ved garnet i hver ende på snella for å få den større. Det hendte de gjorde det med alminnelig garn også.

De kardet og spant mest selv i hver gård, men det var noen spinnekjerringer («spånækjærringær») som tok imot spinning for andre. De hadde vanligvis 10 skill, marken for både å karde og spinne rein ull, mindre for skinnarull og nautehår, enda det var både tyngre og skitnere arbeid. Anne Åmot (f. ca. 1800) og Andrine «Gunnars» (f. ca. 1846) tok imot leiespinning i 1850-åra og utover.

Høren ble lagt pent og jevnt utover bordet og rullet opp langsetter hørhodet, som ble satt i stativet istedenfor stryspriken, og spunnet derifra. Hampen ble behandlet på kjona slik som linet. Kristian Kristoffersen hadde hørt at de spant hampen slik som linet, men det var slutt med å dyrke hamp her i bygda før vår tid. Han husket også at de hadde hatt en hampåker på Stuven (Torp), men så ikke at de spant hamp fra den.

Det garnet som skulle være til veft, hespet de opp på hespetreet ifra rokkesnella mens den sto i rokken. Det ble alltid én hespel av ei rokkesnelle med garn. Når de tok hespelen fra hespetreet, la de trådenden 3-dobbelt og bandt omkring til hempe. Med en hånd inni hver ende av hespelen vrei de om flere ganger, la den dobbelt og smette den ene endebukta inni den andre. Da ble det en «vrea» til å henge i hempa på veggen. Når to eller flere slike «vrear» henger sammen, er det et knippe. Det var grust å ha et stort eller flere knipper på veggen.

Bust spant de til reip på en særskilt måte. De hadde busta i en pose på magen og gikk baklengs. Kr. Kristoffersen så det i 1860-åra i smia hos Henrik Torp.

Spoling. Til å spole med hadde de en spolespilt. Det var en rett jerntein med dreiet tre omkring og ei snorskive, eller det kunne være gjenger på jernteinen, så de kunne skru rønnillen innpå til snorskive. Spiken ble da skiftet rett inn i jomfrua, og så spolet de. Noen hadde særskilt rokk til å spole med, den kalte de spolerokk.

Hadde de ikke slike ting, så spikket de en pinne som de satte i snellepipa og spolet på den måten. Men det var noe herk, kan du vite. Noen laget spolerokk selv, av en 1 ½ fot lang og 1 fot bred bokeplanke til fotstykke så rokken skulle stå støtt, spikret et 12 tommer bredt, 15 tommer høyt og 1 tomme tykt bord på hver ende og tynne fjøler omkring, så det ble kasse til spolene. Svinghjulet var en 12 tommer bredt og i tomme tykt, med snorrand, skåret av ett bord og til å dra med ei selvvokst sveiv. Spolespilten med snorskiva lå øverst med jern eller en krampe over i hver endefjøl. Spiken kunne være av jern, men var den også av tre som det andre, så bråket hele spolerokken som et lite tordenvær. De var ikke fornøyd uten de fikk leggebeinsfett til å smøre rokken med, og da helst av en gammel sau.

 

Farging.

Hvitt, grått og svart av ufarget ull ble kalt saueletten (sauefargen). De brukte mye grå klær i gamle dager, og manglet de svart ull til klær, så farget de ulla med brissel. Da måtte de sette inn ulla med kromsur-kali først.

Hvitt hespelgarn eller tøy ble også farget grått med eikebark, islandslav eller bokelauv. De brukte ulrianpulver til å farge ulriangult med. Dette var billig. Lerret ble ofte farget med ulrianpulver til trøyer for jentene.

Pisseblått ble mye brukt. Indigo kjøpte de i butikken. Pulverrødt var saktens anilinfarge; Erik Ellefsrød tok 3 skill, for et fingerbøl av det.

Dette var før det ble fargepakker fra «Bien» og blikkdåser fra Fredrik Hveding å få kjøpt.

De hadde mye bruk for friske farger til toppluer, halskluter, pulsvotter og andre votter, fletta hoseband, strømper, hestekleder, dynevar osv. Alt skulle være randete eller mønstrete.

Strikking (binding).

De brukte alltid 5 pinner når de strikket rundt, slikt som votter, strømper, luer, og 2 pinner med hode til å strikke slikt som skjerf og halstørklær. De tidligste pinnene var av tre, senere av bein, etterat hvalfangsten begynte.

 

Veving.

Ifra gammelt var det ull til renning til vadmel, og lin til renning til duker, sengeklær, verken og undertøy. Linet var sterkt og greit å arbeide med. Men omkr. 1880 ble det slutt med lindyrkinga, fordi de fikk kjøpt så billig bomullsgarn.

Før 1880-åra var det bare utvinnet bomullsgarn å få kjøpt, og det var for løst og for veikt til renning, slik det var. Da måtte de nøste det fra vinda først og siden tvinne det. Brukte de det utvinnet til renning, så måtte de lime det. De kokte tynn rugmelsvelling, krympet hesplene i den og tørket dem. Etterpå gned de dem så en stor del av limet fauk avgårde. Men enda hang de så godt sammen at det var vrient å få bommet det fra vinda, eller tråden rauk.

Midt i stua var det gjerne en knott med hull i under taket til rennestanga. På golvet hadde de en løs treklamp med hull i til renna, som ellers sto eller hang i uthusa et sted.

De rente av to bommer eller flere, om de hadde. Over hver bom, som under renninga sto på ende på golvet, var det en liten krampe i taket. Trådene gikk gjennom dem, ble knyttet sammen ved endene og hektet på den innerste pinnen i rennekorset, med en eller to tråder på hver side av den andre pinnen, så det ble skille. Så «la de opp» så lang veven skulle være. De visste hvor langt det var mellom hver sidefjøl i renna. Da la de trådene rundt oppover som en skrue, til de fikk den lengden de skulle ha. I hver sidefjøl på renna er det mange hull oppover. Når de kom langt nok, satte de en pinne i det nærmeste hullet, la tråden over den og snudde nedover igjen, la trådene likedan korsvis omkring pinnene i korset i samme orden som før til skille, og trykte ned. Slik holdt de på til veven var så bred som de ville ha den.

Når renninga var ferdig, knytte de et band i bukta ved den øverste rennepinnen og lenket opp fetan. Renninga ville de helst gjøre ferdig i én omgang, for ellers hadde det lett for å bli noe ugreie på en eller annen måte. Men når fetan var opplenka, kunne den godt ligge en stund uten at det gjorde noe. Så la de den opplenka fetan på bordet og satte i skjellspretta. De brukte en grovere skje til å sveipe med enn til å veve med. De visste at skjeen var på så og så mange tjau (antall på 20), og de visste hvor mange tjau det var i fetan. De kunne regne ut hvor langt inn på skjeen de kunne begynne for å få en såpass lang ende utenfor renninga i den andre enden også, slik at skjeen bestandig var like langt utenfor i begge ender.

De har en krok (av form som en S) til å kaste i med. Den setter de i skjeen med øverste krokenden fra seg, legger tråden («luggua») tvertover tennene i skjeen og drar den gjennom med kroken, smetter lugguløkka innpå en kjepp, legger ny luggu på skjeen og drar den igjennom. De begynner ved venstre handa som styrer skjeen. Og så kunne veven settes opp i stua.

Sveiping. I bakrøven (rull til tøyet i veven) er det ei lang snor som er festet i begge ender, går gjennom fire hemper i bakrøven og når med fire bukter fram til hovela. Der ble de fire snorbuktene smøgd inn på kjeppen i renninga. De satte en annen kjepp inn i renningsbuktene til der snorbuktene skulle være, dro ut den gamle kjeppen så langt og hektet første snorbukta innpå den nye kjeppen.

Renninga går framover brystrøven, bakom framrøven og fram til den som sitter foran veven og holder i fetan, som rekker seg opp etter som det trengs. De skulle helst være tre til å sveipe, én til å holde fetan, én til å «dra på», og så husmora sjøl til å styre skjeen og skjellspretta. Det var gjerne to kramper i hodet på bakrøven. De var til å sette en sterk kjepp i og vri bakrøven rundt med når en «dro på». Det var tungt å «dra på», så det var gjerne en sterk kar til det. Husmora ville gjerne ha veven fast og jamn på bakrøven og maste på den som holdt.

Framtredinga. Nå ble løkkene fra rennepinnen klipt opp i en tott av renninga, trådene dratt ut av skjeen og satt en stor knute på. Slik gjorde de med tott etter tott, så bare skjellspretta var igjen i renninga. Så hengte de opp hovelene, la sittefjøla inni veven og satt der og tredde i dem. Men den tredinga for forskjellig slags vevnad er så vidtløftig at det får vi la ligge her.

Smitte. Med limet enkelttrådrenning var det vanlig at liminga hadde minket så mye mens de bommet, rente og sveipte, at de måtte styrke den ved å smitte mens de vevde. Det ble brukt islandsk lav som de kokte lim av. Dette smurte de på renninga mellom bakrøven og skjellspretta med en kost, etter som de vevde. Men det tørket sent, så de hadde glør i ei panne og satte den under renninga. Det kalte de «å tørke med glopanne».

Tvinnet renning. Før 1880-åra, når de trengte tvinnet renning, måtte de tvinne den selv. Da måtte de først nøste garnet. Til tykke og tunge klær, som hestedekken, garnryer og filleryer, brukte de 4- og 5-tråders renning, så det gikk mye til.

Til halvullstøy brukte de 2-tråders renning, f. eks. til verken, dyner og putevar. Likeens til skjørtetøy av nautehår eller skinnarull. Til garnryer til overbredsel, som ble vevd av tvinnet, rent ullgarn, gikk det med mye garn. For det første var det tvinnet, og for det andre ble annenhver veftingstråd imellom annenhver renningstråd dradd opp til en halvannen tomme høye bukter. Når veven var ferdig, klipte de opp alle buktene. Når det da var mønster av forskjelligfarget garn, så var det et staselig og ekstra godt og varmt åkle.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Svarving (dreiing).

Rammen til svarvestolen (dreierbenken) var laget som en slipesteinskrakk uten bein, av 4—5 toms stokker, en favn lange, med 2—2 ½ toms åpninger imellom, tverrtrærne 2 fot fra enden. Oppstanderne var til å flytte i åpningen og ble festet under rammen. De var av bjørk.

Anlegget rakk oppunder kjevlet og gikk 10—12 tommer til siden. Det flyttet de på den andre siden av oppstanderne mens de svarvet undersiden. Kjevlepiggen satt en 12—15 tommer over rammen, og kjevlet var en 10—12 tommer langt og 2 ½ —3 tommer tykt. Kloa var tynn og skarp. Den satt inni det som skulle svarves, bollen eller fatet. Svarvejernet var hjemmesmidd.

De tok emnene helst av osp, svartor, selje eller ask, der den fantes. Så hugg de ut emnene og kløvde dem fra begge sider. Midtstykket med margen i kalte de margkalven. Den lot de ligge igjen. Andre kunne bruke det til skuffer, snøskuffer o. a. Inni bollen hugg de ut det meste med øksa eller teksla. De svarvet boller av alle slag. Dette var vinterarbeid. Om sommeren lå svarvestolen på loftet eller i uthusa.

 

Traulaging.

Trau ble alltid laget av en halv, fersk vedkubbe. Knatrauet var gjerne en 3 fot langt, 18—20 tommer bredt eller enda bredere, og en 5 tommer dypt. Det ble helst gjort av osp. Drøfte- og mjøltrau var mindre, også de helst av osp. Smør-og melketrau helst av silju, og mattrau av svartor eller lind. Ospa var god å arbeide, men redskapen blir fort sløv av den, så det blir mye sliping; svartor er bra, men lind er best. De teljet til og hugg utav det grøvste i skogen med øksa, så emnet ble lettere å dra eller bære hjem. Hjemme høvlet og pyntet de det først utenpå, og teksla det meste inni. Så kom skjølp (huljern), handskavl og skjejern og tok resten.

De la trauet nedi kornbøla noen uker, så det kunne tørke så langsomt at det ikke sprakk. Hadde de ikke korn selv, fikk de lov til å legge trauet i kornet hos en granne. Deretter ble det finpussa med pusshøvel av håskinn, i senere tid (fra 1880-åra av) med sandpapir. Så ble trauet gjerne pyntet litt på endene, om ikke annet så med en slags bord.

Traumakeren gjorde skotoer (små hule skuffer til mel, gryn osv.) og kasteskovler også.

 

Lagging.

Det vanlige virket er gran. Det er best å kløve ut stavveden av passende lange, rettkløvde kubber. Kubben sto på ende mens de kløvde den ved at de satte øksa på kubbeenden og slo på med ei stor treklubbe. Når disse kløvningene fikk tørket, ble det teljet en stav av hver med øksa.

Til bunn høvlet de til sagbord, som de satte sammen med devikker (nagler). Bunnen var risset rundt med passer, eller de satte en spiker gjennom ei list, festet den i sentrum og risset rundt kanten. Så skar de laggefallet etter den. De høvlet først innsiden på stavene med rundhøvel og tilpasset uthulingen mot bunnkanten. Siden høvlet de stavene utenpå og det grøvste på kantene.

Når alle stavene var ferdige, la de en 2—3 tommer tykk knott på et bord, la bunnen oppå der og festet den med ei støtte oppunder taket. De holdt en stav med hulingen innåt bunnkanten slik som den skulle stå, så det ble en passelig løggkant nedenfor, risset på staven både over og under bunnen og høvlet ferdig kantene.

Staven ble gjort litt smalere nedover. Med strekmål merket de av på begge sider av staven hvor dypt bunnen skulle gå inn i staven, som regel 1/3 av stavtykkelsen. Med laggekniven tveita de så ned laggefallet etter risset tvertover stavene. Laggekniven hadde et tynt blad, omkr. 1 tomme langt, og et omkr. 1 fot langt skaft. De holdt skaftet med begge hender mot brystet og skar mot seg, mens staven satt fast i høvelbenken. Så arbeidet de ut laggefallet med et smalt huggjern og satte staven på bunnkanten. De la en liten sveivvinkel på bunnen, med fjøra mot staven, for å fastsette skråinga.

Andre staven ble ferdigarbeidet på samme måte og satt inn på bunnen innat den første, slik at en så hvordan kanten måtte høvles for at staven skulle falle tett sammen. På litt større kar gjorde de det ekstra vel ved å bore inn et par devikker av tyri imellom hver stav.

Når siste staven var satt på plass, satte de på gjorder av bandstaker (lange, rette hasselkjepper som ble kløvd i to). Lengden på gjordene målte de ved å ta tverrmålet på kjørelet tre ganger og litt overmål (ca. 1/7 ). I 1880-åra begynte de å bruke gjorder av bandjern. Var det litt bredde på disse, måtte de tøye gjorda litt på den ene siden med hammeren, av hensyn til tilvinn.

De reinskar kjørelet både øverst og nederst. Nedi enden skar de av litt av innersiden på stavendene, så ikke løggholdet skulle gå ut ved en støyt. De laget lokk, dersom det hørte til, og så var karet ferdig.

Til smørspann brukte de helst selje. Til barke- og bøykekar furu.

 

Stamper.

Det var et par vadmelstamper i prestegjeldet, bl. a. på Bråvoll og i Sletholt (jfr. navnet Stampærhølet der).

Stampa på Bråvoll var ennå i drift først i 1870-åra, og ble revet noen år senere. Den sto på berget like vest for Kattehølen og hadde kraft fra vannet som rant over der fra dammen, så det var bare i flomtider den var i drift. Det var en lang og smal bygning, for det var to troer som sto etter hverandre. Der lå vadmelet flerdobbelt. Om det lå i varmt vann der, eller om det ble vætet med varmt vann før det ble lagt der, vet vi ikke.

De hadde fire trestamper i hver tro, som var laget av én stokk. Nede i enden hadde de en tung klump som passet til troa. Det lange skaftet sto gjennom hull i to planker, en noe langt nede, en høyt oppe, så det ble god styring. Det satt en litt bred knagg høyt oppe i hvert stampeskaft. Litt over mannshøyde gikk vasshjulsakselen langs gjennom hele bygningen og ved siden av stampa. Den hadde også knagger som løftet i hver sin stampeknagg. De fire første akselknaggene til første troa satt i hver sin side på akselen, så alle disse stampene ble løftet opp en gang hver, mens akselen gikk rundt én gang. De andre fire til den andre troa satt likedan og arbeidet likedan, så ei stampe i hver tro ble løftet samtidig. Når knaggene slapp hverandre, datt stampene ned og stampet på vadmelet i troa, og det var en dunking og knaking så det var rent fælt.

De hadde betaling for hver alen vadmel som ble stampet. Karen Bråvoll persa det med persejern etterpå. Det var en annen akkord. En sjelden gang sendte de det til byen etter persinga og fikk det overskåret. Da ble det nok penere, men de mente at vadmelet ble veikere av det.

Grått vadmel fikk de ved å blande ull fra hvite og svarte sauer, eller de farget ulla svart med briskøl. Det grå vadmelet stampet de slik det var. Skulle det ha en annen farge, det var forresten helst blått, så ble det sendt til Bergen til farging.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER