Litt om landskylden og landskyldenhetene
Landskylden var den leie leilendingen årlig betalte til jordeieren. Den var fastsatt i naturalier og ble også lenge betalt i slike, men etter hvert ble det også anledning til å betale i penger. Landskylden hadde opprinnelig variert med gårdens bruksverdi, men kom senere til å bli en fast, uforanderlig avgift for hver gård. Den anga tilnærmet gårdens størrelse og verdi, og kom også til å bli lagt til grunn for beregningen av gårdsskatten og andre skatter.
I jordbruksbygder som Andebu var skylden vanligvis fastsatt i visse kvanta av jordbrukets hovedprodukter: korn (mel), smør, huder, skogsvirke osv. Skulle så landskyld eller skatt betales i penger, måtte man ha en fast takst i penger på alle disse varer som var landskyldenheter og forholdet mellom dem innbyrdes. En slik landskyldtakst ble gjort gjeldende i 1625, hvorav vi nedenfor anfører det som er av særlig interesse for vår bygd (etter Lorens Berg):
1 skippund tunge (hardt korn — rug og bygg —, malt eller mel)
2 tønner hardt korn
4 tønner havre
1 løp (= 3 bpd.) smør
2 huder (= 24 kalveskinn)
Disse kvanta var innbyrdes likeverdige og hver av dem gjaldt likt med 2 riksdaler landskyldspenger. 4 tylfter sagdeler
1 ku
16 alen vadmel
4 riksdaler sagleie eller mølleskyld
En ny landskyldtakst med visse modifikasjoner kom i 1686 og sto ved lag helt til inn i 1800-åra.
De vanligste landskyldenheter i Andebu var bismerpund og merker smør, huder (skinn), skippund og lispund tunge.
Skatteklassene var etter matrikkelen av 1667:
Fullgård (1/1), minst 5-6 bpd. smør eller 1 1/2 skpd. tunge.
Halvgard (1/2). Ødegård (1/4). Halvødegård (1/8).
Men dette var ikke noe stivt system. Den faktiske ansatte skyld stemte ikke alltid med de ovenfor gitte forholdstall.