Engang holdt de til i en låve. Han var inne og skulle få seg mat tre ganger, men hver gang kom det utrykningssignal, og maten fikk vente. Fjerde gangen fikk han endelig mat, og da var han så sulten at «Dægern drøsse mæ om fløytegrøt noen gang har smakæ be're enn dæn grøten a' kjonetørkæ havremjøl som jæ fækk dæn gongen,» sa han.

Alle hadde flintebørser den gangen. De smalt ikke med det samme de ble tent, så når vi så det rauk av fengkruttet hos svenskene, så kastet vi oss ned, og da gikk svenskekulene over oss, fortalte Anders.

Anders var luntebærer. Det vil si at han gikk med en luntebunt og tente kanonene når de var ferdigladd. Vi så at kanonkulene gjorde hele gater i svenskeflokken, sa han. Vi gjorde ikke mere av å drepe en svenske enn av å kverke ei flue.

Henrik Larsen Torp kunne fortelle om Ola Jensen Oppistua Torp, som var ute 6—7 år i krigstiden. Han hadde latt skjegget gro, så da han kom hjem, kjente ikke kjerringa hans ham igjen og ville først ikke slippe ham inn. Han var hjemme noen dager, men så ble vardene tent på ny, og han måtte avgårde igjen. Senere kom han tilbake og drev gården som før. Han var far til Idde Torp.

Jens Ambjørnrød var sammen med Ola Jensen Torp i krigen mot svenskene. Han rømte og kom hit, og da krigen var slutt, fikk han kjøpt Øvre Ambjørnrød for 1200 daler, men da var pengene så lite verdt at Jens solgte ei ku for 600 daler og betalte halve kjøpesummen med det.

Jens fortalte mange eventyrlige hendelser fra krigstiden. Da han rømte, kom han så langt nord at han måtte dra seg fram på magen for å gå klar av skyene, og skyene hadde skurt fjellet helt glatt! sa han. Det var vanlig mening i gammel tid at langt mot nord var fjellene så høye at skyene subbet nedpå dem.

Ifølge Snorre var det Håkon den gode som fikk istand ordningen med vardevakt i krigssituasjoner. Bestemmelser om vardene finnes også i de eldste norske lovene. I Frostatingsloven står det således at «bonde eller bondes sønn skal holde vakt og holde til middags». Magnus Lagabøters landslov gir nøyaktige regler for vardene. Bøndene i den fjerdingen som lå nærmest vardeåsen, skulle gjøre vardene (vetene) istand og bygge vardehus, som skulle ha tak og fire dører. Her i bygda har vi flere åser som bærer navn etter vardene eller vetene.

På Vetan i Andebu, mellom Møyland og Kjærås, finnes enda levninger av varden og tufter etter huset. Det går sagn om at ikke så sjelden kom bjørnen og basket på hytteveggen deroppe når vaktmennene lå og lydde og kikket ut.

En gammel Andebu-sokning har fortalt om dem som holdt den siste vardevakt på Vetan — det må vel ha vært i 1814. Den ene av dem var fra Aulesjord i Høyjord og het Hans Olsen, den andre var en unggutt fra Døvle i Andebu. De lå deroppe og ventet på å bli avløst — som loven sa — ved middagstider. Men denne gangen kom det ingen avløsning. De så på solmerket i vardehuset og skjønte nok det måtte ha kommet noe på, siden ingen kom og løste dem av. Og etter en stund gikk de ned fra Vetan. Mannen fra Aulesjord tok gangveien mot Høyjord, og da han kom forbi Taranrød, ser han at sønnen på gården, Lars Johan, er i høylasset. Da skjønte han at det var blitt fred. Lars Johan hadde vært utkommandert, hadde vært i garnison, og nå var han altså nettopp kommet hjem. Det trengtes ingen vardevakt lenger.

 

Tømmerhuggerne som omkom i snøstorm mellom Andebu og Lardal.

I gamle dager var det slik at skogsarbeiderne holdt til i skogstuer, da veien ellers ville bli for lang til arbeidsstedet. De første skogstuene var svært primitive, rett og slett bygd opp av granbar. I den tiden ble disse skogstuene kalt for køyter. Gamle folk forteller at i køytene var det bare jordgulv. En peis av gråstein var murt opp til kokested. Det var alminnelig at snøen fauk inn i den harde bordsenga som de lå i, og maten fraus som regel, så de måtte tine den opp igjen. I disse køytene var det nok ikke så få som fikk en helseknekk for livet på grunn av kulda. For lite betaling måtte de slite jamnt og trutt.

På folkemunne går enda en trist historie om tre lardølinger som omkom i skogen under en snøstorm, på hjemvei fra Andebu til Lardal. Det skal ha vært i begynnelsen av 1840-åra at dette hendte. De omkomne skal ha vært fra noen plasser i Lardal, i nærheten av Hvisle. Disse karene, som var fra samme grend, lå på tømmerhugst oppe i skogene i Dalsroa i Andebu. De holdt til sammen i ei skogstue av samme slaget som de nevnte køytene. Det skal ha vært en mere enn alminnelig hard snøvinter det året, slik at all trafikk etter veiene ble lammet. Den gangen var jo veiene i seg selv ytterst dårlige, og noe slikt som brøyteploger fantes knapt her i bygdene. I svære snøfall ble det mønstret store mannskaper til å måke, men det tok selvsagt lang tid før veiene ble farbare.

Da det bare var en ukes tid igjen til jul, tenkte de tre lardølingene at de fikk ta veien hjemover. Men så kom det slik en kraftig snøstorm at de fant det fornuftigst å se det litt an. Etter et par dager ga uværet seg, men da var det kommet så store snømengder at ingen kunne huske maken. De tre skogens slitere tenkte på hvordan det vel sto til hjemme, og selvom de måtte være forberedt på at det kunne bli vanskelig å ta seg fram, ble det likevel til at de ga seg i vei. Men de var ikke kommet langt til skogs før snøværet satte inn på ny, og det ble et uvær uten all måte. Som kjent er det ingen svipptur å gå over skogene mellom Andebu og Lardal i normalt vær og føre, og ti ganger verre under slike forhold som disse karene hadde. Det ble ingen jul i hjemmet for disse tre, de omkom alle i snøstormen. Likene ble funnet en tid senere. Den sørgelige hendelsen gjorde et sterkt inntrykk på bygdefolket, og savnet ble stort etter de omkomne. (Etter en artikkel av Einar Skaatan i «Vestfold» 27. januar 1948.)

INNHOLD

GÅRDSREGISTER