PRØVER PÅ ANDEBU- MÅLET
Tekstene etter Anton Bjørndal.
l var de' en mann som hadde Svartebokæ. Da han lå sjuk å skulle dø, blei præsten Faye hentæ te'n i sångnebå'. Præsten gikk in', men han kunne inte kommæ bort te sængæ fær bare smådævlær, å han manæ ei lang stønn fær å få banæ sæ vei. Da sa'e præsten at han inte hadde trudd han hadde så slett en mann i si' meni'het. A' dæn grunn skulle'n au ha sagt ifrå sæ embette'.I vestre Koddæ
Noen færteller atte da presten var på veien utover å kom utpå Kjæråsængæne, dro hesten så han lå flat bortover. Da måtte præsten te å manæ, å snart b
lei de' lettære. De' var smådævlæne som hadde vært ute igjen.**********
De' var en gong noen kare' som satt på et vertshus i Sandefjord å drakk, å så bynte di å snakke åm spøkeri å åm å væræ rædd å sånt. En a' dom færtelte da åm en gong han hadde bydd sæ te' å gå in' i beinhuse' på Sandehærre' kjørregård å ta me' ut et bein å gå bort te' dom me', å så lægge de' in' igjen. Jo, han gikk inni, men en a' di andre hadde f
lyi fyrri'n å sætt sæ inni en'en på beinhuse', å da dæn andre kom in' å bynte å gravæ etter et bein, sa'e han som satt inni en'en me' hol røst: «Ta inte de', fær de' er mett bein!» Ja, han la de' tebars å tokk et anæ et. Da sa de' igjen: «Ta inte de', fær de' er min fars!» Å sånn hølt di på ei lang stønn. Men da blei'n utølmodi', han som skulle hente beine, å så sa'e'n: «Nå får de'nte hjælpe hvem de' er som eier de', enten de' er du hæller far din hæller bror din, jæ tar de', jæ,» sa'n, «men du ske snart få de' igjen!»
**********
De' var en svenske som hette Erik — de' var enda han som bygde husæ i Harræbakken —, han så lite å gikk under navnet «dæn samb
linde svensken». Han var på Gjersta' å ærbet hos ænkæ etter Erik Gjersta', Karen Gjersta', som hadde gården da. Ho hadde to unge sønner. Erik svenske var skattegravær. De' var en gravhau' på gården, å da trudde'n de' kunne væræ pængær å finne i hau'en. Guttæne å Olæ Rønningen, husmann på gården, lotte au som di' trudde de var noe å finne der. Så la'e di over at di skulle drive lett skøy me' Erik, å så var di bortpå hau'en å brant lys såmtirr am kvællæne, å så ba di Erik kommæ ut å se på de'. Så blei di eni' åm åtte di skulle gravæ en kvæll — jæ trur de' var en torsdæsskvæll —, å da hadde di, ja, Gjersta-guttæne å Olæ Rønningen, a'snakkæ me' Lars Tveitæn at han skulle kle sæ ut som præst å brænne lys på hau'en dæn kvællen. Me' di hølt på å stælle sæ istand, fækk Erik svenske se lyse', å da hadde'n godt håp åm utfælle' a' gravingæ. Han hadde pålagt di andre at di in te måtte snakke, særli' ba'n Olæ Rønningen åm å væræ ælvårli', «fær du, Olæ Rønningen, plår væræ fel te å le,» sa'n.Så gikk di a'gårde da, å bynte å gravæ. De' var ei mauretue åppi hau'en. Erik la'e sæ på kneæ å skrapæ vekk tuæ me' hendæne, så tokk di spa'ene, da, te' di hadde fått et passeli' hø
l. Ne'i der var nå Erik, da, han som var dæn ivri'æste. Så kom Lars Tveitæn — han hadde hængt på sæ en spissleæfæll å noe hvitt åm hælsen, så han skulle lingne en præst — å stælte sæ åpp like ve' dom. Så tokk en a'dem som var me' å gravde å greip fatt i Erik å pekæ på Lars, å så flau di, å Erik åpp å etter dom. I bakken like sønnæfær hau'en la'e Lars Gjersta' sæ så lang han var tværsåver, å Erik kom etter å gikk huestupe ne' gjennom bakken. Da di' kom him, sa'e Erik at «de' er sikkert noe i hau'en,» sa'n, «men di må ælder gravæ der meir.»De' gikk færræstæ sangn åm at en munkepræst som hadde budd på Gjersta', var begravd i dæn hau'en. På Skørje er de' ei gate di kællær Munkegatæ, der munken skulle ha ridd når han kom ifrå Gjersta'. På lofte' i Koddæl kjørke lå de' ei kappe å kragæ a' grovt lærret, som munken skulle hatt.
l
= tykk Lrd uttales som tykk L.