INNHOLD

GÅRDSREGISTER

Andebu er ei skogsbygd. Det hører til dels store skoger til de fleste gårdene, og skogsdriften har vært en viktig inntektskilde.

Vannsaga ble oppfunnet i slutten av 1400-tallet, og ble tatt i bruk i Norge omkring 1530. Vi vet ikke nøyaktig når den første saga kom i bruk i Andebu, men i slutten av 1500-tallet var en 20—30 sager i gang her i bygda, og tallet økte raskt utover i 1600-åra. Andebu hadde skog og fosser nok, og skogen, som før nærmest hadde vært til skade mere enn til nytte, fikk nå en veldig betydning. Mange fikk arbeid med å hugge og skjære tømmer og med å kjøre det fram til opplastingsstedene.

Hollenderne var lenge store avtagere av lasten. De kom med egne, store båter og hentet trevirket. Danskene kjøpte også endel. Men England ble etter hvert den største avtaker av norsk trelast, og den lasten ble helt ut fraktet på norske skuter.

De fleste sagene i Andebu var flomsager. Man laget demninger og slapp vannet vår og høst når det var flom. Oppgangssaga, som den første saga ble kalt, var ganske enkel å bygge. Den hadde gjerne ett blad, som ble drevet av et vasshjul. Ole Bråvoll har gitt en beskrivelse av en slik sag, som vi tar med senere i avsnittet om skogsarbeid.

I førstningen tjente bøndene gode penger på trelasthandelen. Men kongen fant snart ut at sagene kunne beskattes, og nye bestemmelser kom, hvoretter bøndene hverken kunne hugge eller skjære eller selge tømmer uten etter særskilt tillatelse og bevilling. Dette for at myndighetene skulle ha full kontroll over sagene. Det ble lagt skatt på hver sag, en grunnskatt som gjerne ble satt til 2 rdl., og dessuten tiendebord, dvs. at hvert tiende bord var kongens. Dette var den vanlige skattetakst de første 40 år av 1600-tallet. Men så ble bordavgiften ombyttet med en rund pengesum etter følgende hovedtakst:

Sager med årgangsvann	50 rdl.
Flomsager	25   »
Bekkesager	10   »

 

Heri var da også grunnskatten medregnet. Ikke minst på grunn av disse svære skatter, som riktignok kom til å bli redusert noe, måtte mange bønder legge ned sagene sine. Til gjengjeld kastet byborgerne og adelen sine øyne på trelasthandelen.

Gårdene i Andebu hadde tidligere ikke vært særlig ettertraktet, men etter hvert begynte byborgerne å skjønne at det var penger å tjene på denne nye næringsgrenen, og de begynte å kjøpe gårder her. En av de mest kjente handelsmenn i Tønsberg, Anders Madsen, satt ifølge Lorens Berg til slutt med over 1/5 av bygdas eiendommer av jord og skog. Han valgte særlig gårder med fossefall, bygde nye sager eller satte i stand gamle. Han kjøpte også trelast av bøndene og solgte, vesentlig til hollandske skippere og oppkjøpere. Dessuten lånte han ut penger til bøndene mot pant i jord og skog. Først kanskje mot pant i en liten del av gården, senere økte pantedelen, og til slutt slo han så kanskje til seg hele gården. Han eide bl. a. Herre-Skjelbred. Noen konsesjonslovgivning, som kunne stoppe slike karer, fantes nok ikke dengang!

I 1652 ga kongen Anders Madsen og Jørgen Coldevin, begge borgermestre i Tønsberg, privilegium på å utføre hjultømmer og akseltrær av bok fra Tønsberg og Brunla len, 2 skipsladninger â 100 lester årlig i 14 år. Coldevin døde i 1658, og på begjæring fikk Nils Toller, materialskriver på Akershus, i 1660 overta Coldevins halvdel i privilegiet. Ved byprivilegiene av 1662 ble det fastslått at bøndene fra nå av ikke måtte selge trelast til andre enn byborgerne.

I 1670 ble Larvik grevskap opprettet for Gyldenløve, og blant de mange privilegier han fikk var også det at all fri bjelkehugst skulle være forbudt i 4 mils omkrets rundt Fritsø jernverk, og bøndene skulle bare få brenne kull eller selge tømmeret til greven. Det skulle også være forbudt å bygge sager eller møller som «kunne være skadelige for verket», og alt herreløst tømmer i elvene skulle tilfalle verket.

De store trelasthandlere og sagbrukseiere i byene var fortsatt ikke tilfreds. De ville bli kvitt konkurransen fra de små bondesagbruk, og etter innstilling fra en regjeringsoppnevnt kommisjon kom det i 1688 kongelig påbud om en voldsom reduksjon av sagbruk over hele landet. En mengde sager ble dels nedlagt, dels «redusert» til «bygdesauger», som ikke måtte skjære trelast til utførsel. Straffen for overtredelse var konfiskering av sag, bord og grunn. Retten til å skjære eksportlast ble forbeholdt et visst antall privilegerte sager, de såkalte «kvantumsauger», som for hvert år fikk oppgitt («bevilget») et visst kvantum, antall bord, som de ikke måtte overskride. Dessuten kom det strengt forbud mot å hugge eik, bok og verdifull lauvskog ellers; annen skog kunne bare hugges til et visst mål. Og bøndene fikk bare skjære tømmer fra egen skog. De fikk ikke selge sin trelast til andre enn kvantumsagenes eiere, som ofte var rike byborgere.

 

Privilegerte kvantumsager.

Ifølge påbudet av 1688 fikk man i hele prestegjeldet i alt 21 privilegerte kvantumsager. I lista nedenfor over disse sagene angis også det bevilgede årlige kvantum (antall bord) som kunne skjæres, samt det faktiske antall skårne bord i året 1720.

 

Andebu sogn	Bevilget skur	Skåret 1720
Østre Hallenstvedt	840	1242
Bråvoll	720	1126
Kolkinn	1200	1200
Ådne	840	1172
Pisserød	720	1458
Kleppan	1320	1760
Øde Kjærås	1200	1320
Gran	720	1742
Ruelsrød	720	1447
Høyjord sogn
Skjelbred	1680	2064
Sjue	1680	2692
Sukke	840	1573
Aulesjord	600	960
Bøen	720	1200
Skjeau	720	1128
Einarsrød	720	1573
Hynne	1680	1140
Kodal sogn
Østre Skorge	1680	1680
Øvre Snappen	1200	Intet
Skoli (Øvre og Nedre)	4800	2088 (bare Øvre S.)
Nomme (da i Hedrum)	1680	4320

 

Det bevilgede årlige kvantum for de privilegerte sager vedble med mindre endringer å være det samme videre utover i 1700-tallet. Som det sees av statistikken ovenfor, skar de privilegerte sagbrukseiere til dels atskillig mere enn de hadde rett til, og dette var et av ankepunktene mot den nye ordning fra bøndenes side. Den faktiske årlige skur på kvantumsagene varierte ikke særlig mye utover i århundret.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Uprivilegerte («reduserte») bygdesager.

Tallet på de uprivilegerte bygdesager, som skulle skjære til husbehov og lokalt forbruk, varierte fra tid til annen, da noen ble nedlagt eller var ute av bruk, endel nye ble satt opp etter særskilt bevilling. I 1720 oppgis følgende uprivilegerte sager:

 

Andebu sogn	Skur 1720 (antall bord)
Haugberg	600
Nordre Slettingdalen	480
Vestre Nøklegård	632
Skarsholt	øde
Øde Hotvedt	728
Hanedalen	917
Vestre Hotvedt	øde
Østre Hotvedt	554
Halum	360
Taranrød	360
Trolldalen	540
Ambjørnrød	960
Langebrekke	672
Flåtten	720
Svindalen	480
Høyjord sogn
Nes	1800
Hundsrød	1056
Berg	960
Valmestadrød	768

 

For Kodal oppgis i 1736 og følgende år disse reduserte bekkesager:

Vestre Hasås

Vestre Skorge

Hønsvall

Gjerstad

Hvitstein

Tveitan

 

Til andre tider hører vi også nevne bekkesager på Bjørndal, Brekke, Trevland, Svartsrød o. a.

Tross protester fra bøndene, som ble skadelidende ved den nye ordningen med kvantumsager og reduserte sager, ble den i hovedtrekk stående helt til slutten av dansketiden, ja til dels ble straffebestemmelsene til og med skjerpet.

 

Noen straffesaker for ulovlig sagskur.

Fra 1690 og hele 1700-tallet utover har vi en uendelig rekke av rettssaker mot bønder som er tiltalt for å ha skåret ulovlig ved sine sager, solgt trelast ulovlig eller hugget eik, bok og andre gode lauvtrær. De som ble funnet skyldige i ulovlig skur, måtte tåle «sagens avskaffelse», og redskap og grunn tilfalt herskapet; dertil kom så ofte svære saksomkostninger. I atskillige tilfelle ble dog bøndene frifunnet. Særlig streng var straffen for ulovlig hugst av gode lauvtrær: første gang en hugg uten tillatelse var boten 100 rdl. for hvert tre, annen gang det dobbelte. Kunne den dømte ikke betale, måtte straffen sones ved tvangsarbeid i jern på nærmeste festning.

Greven hadde nidkjære skogfogder og skogriddere som skulle påse at bestemmelsene ble overholdt og anmelde overtredelser. Disse angivere hadde prosenter av sin virksomhet, en del av de ulovlig hugne materialer tilfalt gjerne dem. De meldte da også bøndene i flokkevis. Vi skal nedenfor kort omtale noen få av disse rettssakene:

I 1691 ble oppsitterne på Bjørndal, Skorge, Fjære, Ringdal m. fl. meldt. Dommen lød på konfiskasjon, «medmindre oppsidderne erholde kan det nådige høye herskaps frigivelse og pardon». Da de fleste bønder bare skar til husbehov, fikk de antagelig «pardon», dersom de kunne bevise dette.

De mange lignende saker i de følgende år var bakgrunnen for at amtsforvalter Mandal i tingmøte på Tem 1702 spør om ikke almuen kjenner sagreglementet, så de ikke skjærer over det tillatte kvantum, eller på andre (forbudte) sager. Almuen svarer jo, men vil sende en supplik (bønnskrift), da de trenger tømmer til husenes vedlikehold og til å betale skatter. De ønsker som i forrige tid å få benytte sine flom- og bekkesager, særlig fordi den for kort tid siden værende stormvind har felt deres beste trær, som ellers ikke kan utbringes til like nytte.

I 1721 var etter angivelse av skogfogdene Jens Knudsen, Niels Møller og Lorentz Frigast oppsittere på Trevland, Svartsrød, Brekke og Mønnerød m. fl. innstevnet til et ekstrating på Haukerød for å ha skåret bord ulovlig på reduserte sager. Jens Borre, grevens prokurator, understreket at det var greven som rådde i grevskapet og at sagene ifølge reglementet av 1688 måtte «aldeles nedkastes» og bordene konfiskeres. For bøndene ble saken prosedert av Ole Wulf fra Melsom, som hevdet at arresten av bordene ikke var skjedd i lovlige former og at bøndene dessuten hadde rett til å skjære på sagene for seg selv og for naboer. Hvis dette skulle nektes for alle reduserte sager, ville hele grevskapets gårder snart ruineres, det ville knapt nok bli materialer til likkister! Men Borre holdt på sitt, man måtte ikke handle i strid med kgl. allernådigste forbud. Dommen lød på at siden de reduserte sager hadde skåret bord hvorav en stor del var merket med kjøpmannsmerke og syntes bestemt til å utføres uten erleggelse av kongens rettigheter og til skade for de privilegerte sager, måtte de innstevntes sager helt avskaffes og redskap og grunn tilfalle herskapet. Imidlertid fikk saken et etterspill for de tre skogfogder som hadde meldt bøndene. Det ble nemlig bevist at de i noen tilfeller hadde tatt imot «stikkpenger» for å se gjennom fingrene med ulovlig skur, de hadde «brukt sin makt til å tiltale hvor de ville og løsgi hvor de ville», og til straff måtte de betale svære bøter, til utdeling blant de fattige i Hedrum og Sandeherred prestegjeld, og dessuten betale 36 rdl. i saksomkostninger.

I 1733 var til overbirkeretten i Larvik kommet en sak angående ulovlig skur av firskårne bord på Hvitstein reduserte sag. Firskårne bord eller firkanter kunne nemlig etter myndighetenes mening ikke regnes til de slags materialer som bøndene trengte til husbehov; bygdeborg burde være vankantede enskjæringer og ikke firskårne. Truls Sti hadde som kirkeverge levert bord skåret på Hvitstein-saga til reparasjon av Kodal kirke, og dette kunne ikke ansees som «husbehov»; forøvrig burde han ha søkt om å få skjære bordene, ikke på Hvitstein, men på en redusert sag i Jarlsberg grevskap, hvor Kodal kirke lå. Noen av bøndene hadde overlatt bord til andre, bl. a. hadde Alf Hvitstein levert endel til sin medeier i Hvitstein, Lars Frøtvedt i Sandeherred, som ville bygge et kammers på Hvitstein, hvor hans hustru kunne bo når hun ble enke. Resultatet ble at siden bøndene ikke hadde skåret til husbehov, men til «hemmelig kjøpmannsskap», måtte de 116 tylfter konfiskeres til herskapet, og i gjentagelsestilfelle skulle sagene og deres grunn være forbrutt, hvis det ble skåret firskårne bord.

På et ting på Vestre Kverne samme år, 1733, ble «til almuens etterretning» lest stattholder Rantzaus brev til grevens oberinspektør Petter Clausen angående de gårder som eier uprivilegerte (reduserte) sager. Deres skoger skulle besiktiges av foged og sorenskriver, sammen med utensogns menn, forat man kunne finne ut hvor mye sagtømmer årlig kunne avvirkes uten skogens ruin, og deretter regulere hver gårds beskaffenhet, hvor mange hundre bord fra vedkommende sag kunne ansettes m. v. Fra ca. 1740 og utover kommer en rekke nye sagbevillinger, særlig for reduserte sager som tidligere har vært i drift, men også for endel sager som ser ut til å være nyopprettet, og for alle er angitt årlig bevilget skurkvantum. Således er i 1741 sagbevilling for følgende antagelig nyopprettede sager (bevilget skurkvantum i parentes): Østre Høyjord (840), Ilestad (240), Nordre Skaug (480), Stulen (1200), Torp (960), Søndre Slettingdalen (360), Stålerød (720), Østre Nøklegård (240); i 1768 kom Bøen og Høyjords «sameigesag» (500).

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Vi vil omtale enda et par rettssaker.

Til et ting på Stubberød i 1743 hadde grevskapets prokurator latt innstevne Nils Tveitan fra Kodal og hans husmann Erik Larsen. To av grevens skogriddere, Niels Møller og Gabriel Bauman, hadde samme sommer reist rundt for å telle opp og merke de bord som fantes hos bøndene ved kvantumssagene, og var da kommet til den reduserte Tveitan-saga. Her hadde de funnet 2 ½ tylft kant eller firskårne bord, merket med stempelet C 5 på hvert bord, hvilket betyr Kong Christian den femtes siffer, som brukes på den ene budstikke som sedvanlig ombæres her i Hedrum tinglag (Tveitan og en rekke andre Kodalsgårder lå da i Hedrum, verdslig sett), når noe for almuen skal bekjentgjøres.

Nils Tveitan benektet at det var funnet kantskårne bord ved saga. Derimot nektet han ikke for at det var funnet slike bord i skogen, som han selv hadde vist to av skogridderne, men han visste ikke hvem som hadde satt Christian den femtes merke på dem. De var skåret på Tveitan-saga og tilhørte hans husmann, som uten hans vitende skar dem firkantet til himling eller loft over sitt skur.

Husmannen kjente ikke til at bordene ved saga var merket med grevens merke. Bordene i skogen tilhørte ham, og han hadde gjort dem firskårne, ikke for å selge dem, men for å bruke dem til loft på sin stue. Han hadde også kjøpt en tylft tømmer av Henrik Gjerstad i Kodal og derav skåret endel bord til tak på sitt hus. De øvrige bord hadde han firskåret, da helskårne bord som skal brukes til lafter, først må kantes med øks før de kan høvles. Han visste ikke hvem som hadde slått budstikkens merke på dem. Han hadde båret bordene inn i skogen, da han kjente til forbudet mot å skjære firskårne bord på reduserte sager. Skogridderne ble avhørt, men de visste ikke hvem som hadde brukt budstikken til å slå merker. Lensmann Nils Nilsen Bjerke sa at han siste sommer hadde utsendt bustikken til Eftedal for å ombæres mellom de gårder i Kodal som hørte til Hedrum Tinglag, for å bekjentgjøre sommertinget, men budstikken var ikke kommet tilbake, enda han hadde etterlyst den på kirkebakken. Han hadde nylig hørt at den skulle være utkommet fra Kodal 2—3 uker før sommertinget. Nils Lauve, Engebret Hagnes og Abraham Skoli skulle ha vurdert de firskårne bordene ved saga, men hadde ingen funnet. Husmannen hadde skåret sine bord sist i våronna og lagt dem bort i skogen.

Saken ble så utsatt forat bedre opplysninger kunne skaffes, og ble tatt opp til ny behandling ut i 1744. Husmannen var da i mellomtiden død. Under forhøret ble det opplyst at Nils Tveitan var en fattig mann som ikke kunne føre prosess. Han fikk innvilget utsettelse for å søke herskapet om pardon, og i nytt rettsmøte i desember 1744 meddelte prokurator Weinich at han dagen i forveien fra oberinspektør Fabricius hadde fått brev om at herskapet hadde befalt at saken skulle oppheves.

I 1758 står Lars Larsen Sletholt tiltalt for å ha hugget og solgt lekter ulovlig. Hustruen Dorte møtte for Lars i retten og innrømmet at han hadde solgt 100 lekter, hugget i gårdens skog, til en mann i Melsomvik for en halv tønne bygg, «som de høyligen trengte til livets opphold i nærværende dyre tid». Hugsten hadde foregått på plassen Hvitemyr til opprydning til åker og eng. Lars ble dømt til å ha forbrutt de 100 lekter, eller deres verdi til grevens sikt- og sakefallskasse.

Året etter, 1759, er Are Gjelstad og tjenestedrengen Ole Persen tiltalt for å ha hugget to boketrær. Drengen ble dømt til å betale 200 rdl. Eller ½ års arbeide i jern i nærmeste festning. Også Frans Hvitstein ble meldt for å ha felt et eiketre ulovlig, straffen ble 100 rdl. eller festningsarbeid.

 

Som alt nevnt, ble sagbestemmelsene fra 1688 i hovedtrekkene bestående helt til henimot slutten av dansketiden. Men fra ca. 1780 og utover kom det etter hvert visse lettelser, i pakt med liberaliseringstendensene i Europa for øvrig. Således ble i 1794 kvantumgrensen opphevd, men restriksjonene på skuren ved de reduserte sager fortsatte foreløpig å gjelde. De som hadde privilegerte sager gjorde da i virkeligheten akkurat som de ville. I løpet av de følgende år falt imidlertid en rekke av de gamle forbud og restriksjoner bort. Bestemmelsen om at bare de privilegerte sagene hadde tillatelse til å skjære innkjøpt tømmer, var den som besto lengst, den ble først opphevd i 1860.

Et viktig innslag i skogsdriften på 1700-tallet var kullbrenningen, særlig i Kodal anneks. Larvikgrevene trengte nemlig mye trekull til Fritsø jernverk og Hagnes-hamrene. På flere gårder ble skogen ille medfaren på grunn av kullbrenningen. I 1747 og 1751 lot greven avholde besiktelser på Kodal-gårdene for å bringe på det rene hver gårds tilstand, særlig m. h. t. skogen, og få et overslag over «hvor mange Læster Kull, Tylfter Saugtømmer eller Favne Bøgeved, item Egetræer, aarlig kand aavirckes af Skoven til Bestandighed, dog Bondens behøvende Brendeved og Gjerdefang undtagen, som icke regnes derunder...» (Noen hovedpunkter i disse gårdsbesiktelsene er inntatt under de enkelte gårder.) Den betaling bøndene fikk for kullene var ellers svært dårlig, 3 mark lesten (â 12 tønner). Men kullbrenningen var nesten den eneste muligheten for bøndene i Kodal til å skaffe seg litt ekstra inntekt av skogen, og til kull kunne de også bruke lauvved og avfall.

De enkelte Kodal-gårder ble i besiktelsene 1747 og 1751 ansatt til følgende antall lester:

 

Gårder som da lå i Hedrum tinglag:

	Lester			Lester
Skoli	20		Vestre Skorge	30
Nomme	100		Østre Skorge	30
Heia	60		Nedre Holand	16
Gjelstad	4		Øvre Holand	40
Ljøsterød	8		Lefsrød	0
Liverød	0		Bjørndal	42
Tveitan	34		Nordre Trollsås	12
Gjerstad	40		Søndre Trollsås	26
Sletholt	20		Hvitstein	0
				I alt 482

 

Gårder som da lå i Sandeherred tinglag:

	Lester			Lester
Berge	30		Svartsrød	12
Brekke	10		Sti	0
Hønsvall	24		Trevland	30
Rismyr	0			I alt 106

 

Gallis, Hasås og Prestbyen lå i Jarlsberg grevskap og falt derfor utenfor disse besiktelsene.

Mere om kullbrenningen, se nedenfor under Skogsarbeid.

 

 

Fra den før nevnte Christen H. Pram's beretning om sin reise i Norge i 1805 gjengir vi hans uttalelser om skogbruket i Jarlsberg og Laurvigs grevskaper dengang:

Skogsdriften her, sier han, har det særegne at hverken selveiere eller bygselmenn må selge av sin skog til andre enn greven, eller at greven har forkjøpsrett. Dette privilegium kunne både spare bonden for å søke kjøper og avsetning, og tillike sette greven i stand til å påse at skogene ikke ble forhugne. «Men naar de grevelige Skove ere bortforpagtede tilligemed Rettigheden at kjøbe Bønderne deres Skovproduct fra, saa kan den være forbunden med Misbruge, der paaskynde deres Undergang, baade paa Grevskabets egen og paa Bøndernes Grund. De kan nemlig hugge i Skoven og udføre, savet eller usavet, saa meget de vil, over det Qvantum, som de ved Forpagtningen have Hjemmel til, da dette kan gjelde for kjøbt af Bonden, naar Vedkommende kun ei angives af Bonden, men det de hugge over det bestemte Qvantum kan gjelde for at være kjøbt hos Bonden selv.»

Pram fortsetter med å si at boketrærne er av en rankhet og høyde som ikke er alminnelig på de danske øer. Bokestammene brukes til skipskjøl, og kan være av 30—40 alens lengde. Der utføres (men mindre enn fra de vestligere havner) eikebark til England, samt endel eiketømmer, hvis utførsel ble tillatt 1795. Det vesle landet har, var tidligere forbeholdt de innenlandske skipsbyggere. Ikke nok med at man, lokket av de høye priser, utfører barken av den eik man feller; men under påstand av at det skal være bra å avbarke trærne året forut for fellingen, flår man, etter hva det fortelles, barken av hele skogpartier, ungt og gammelt. Det som ikke duer til tømmer, råtner da på roten.

Først på 1800-tallet ser vi at rike Tønsberg-kjøpmenn erverver betydelige skogeiendommer i vestre Andebu og vestre Høyjord. Den mest fremtredende av disse var vel Nils Bull. Han kjøpte i 1810 Einarsrød, skogparter under Hynne, Storedal, Hallenstvedt østre (Ambjørnrød) og Trolldalen (med anpart i Trolldalssaga) samt parter av seterskogene på Herre-Skjelbred og Vestre Høyjord. Samme år kjøpte Otto Foyn Langevannskogen under Stålerød samt part i Holkesaga, og kjøpmann og ridder Henrik Stoltenberg kjøpte plassen Dalen under Trolldalen (men måtte riktignok fire år senere overlate den til odelsberettigede). Tre år senere, i 1813, kjøpte Anders Lindahl et jord- og skogstykke på Berg i Høyjord. Også Sandefjordsfolk meldte seg som kjøpere av eiendommer på landet. I 1813 kjøpte kjøpmann Christoffer Hvidt i Sandefjord et jord- og skogstykke på Østre Hasås. Når byfolk sikret seg landeiendommer i disse åra, hang det nok sammen med inflasjonen og den vanskelige forsyningssituasjon på grunn av krigen, et fenomen som vi jo har hatt paralleller til i vårt århundre også.

Skogene var på denne tid svært uthugget, og de mange ildebranner på grunn av brenning av skog til rugbråter hadde gjort stor skade. I år 1816 og 1819 ble det holdt besiktelser av sagene i Andebu og Høyjord sogn for å fastsette det årlige kvantum som kunne skjæres. Til stede ved besiktelsene var sorenskriveren og 4 lagrettesmenn. Sag, vassdrag og gårdens skog ble anvist, og det ble gitt opplysninger om leveranse fra andre skoger. Ved fastsettelsen av det årlige skurkvantum skulle hensyn tas «ikke bare til sagens kapasitet, men også til skogene». Det viste seg at det var sag til nesten hver gård med skog.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER

 

Det årlige kvantum sagtømmer ble for hver sag (i tylfter):

Trolldalen	20		Bråvoll	3		Ambjørnrød	3
Hynne	20		Østre Hotvedt	4		Stein	14
Einarsrød	15		Vestre Hotvedt	5		Torp	3
Herre-Skjelbred	8		Halum	3		Kolkinn	4
Sukke	6		Øde Hotvedt	4		Stålerød	8
Østre Høyjord	6		Hanedalen	5		Kleppan	5
Aulesjord	5		Vestre Hasås	3		Taranrød	3
Berg	5		Søndre			Kjærås	10
Hundsrød	8		Slettingdalen	6		Østre Flåtten	11
Skaug	3		Skarsholt	4		Gran	6
Skjeau	10		Nordre			Ruelsrød	6
Bøen	10		Slettingdalen	3		Bångunnerød	3
Ålekjønn	8		Svindalen	8		Stulen	12
Hallenstvedt	6		Vestre Nøklegård	10		Bjuerød	10
			Ådne	14

 

Alle disse 42 sagene hadde bare ett blad hver, unntagen Trolldalen, som hadde to, «fordi det var mange eiere».

Følgende 8 sager rakk man først å besiktige i 1819. Deres skurkvantum (i tylfter) ble satt til:

Bakke	3		Haugberg	4		Østre Hasås	Ikke angitt
Dalen	3		Svartefoss			Rød	2
Pisserød	3		(Sommerstad)	3		Struten	3

 

Fra den før nevnte Norges-beskrivelse av J. Kraft fra 1822 hitsetter vi følgende avsnitt:

«... Trælast-udskibningen fra Tønsberg er mindre end fra noget andet Toldsted paa Østsiden af Lindesnæs. Stadens Tømmer-Tract er indskrænket til en Omkreds af nogle faa Quadratmile, blot Sembs, Stokke, Annebo og Ramnæs Præstegjelde, samt Øerne Nøtterøe og Tjømøe høre dertil, af hvilke de to første Præstegjelde og ligesaa det sidste ere for en stor Deel blottede for Skov, og Øerne have blot Skov til egen Fornødenhed, saa at det ikkun er Annebo Præstegjeld med den dertil grændsende Deel af Skee og Arendal Sogne i Stokke Præstegjeld, der kunne kaldes Skovbygder, og disse have omtrent ligesaa let for at afsætte deres Skovproducter til Sandefjord, likesom Høijord Sogn af Annebo Præstegjeld og Vivestad og Fodens Sogne af Ramnæs Præstegjeld til Holmestrand. Skovene ere (paa yderst faa nær) Bøndernes Eiendomme, og heri hugges allehaande Trælast af meget forskjellige Dimensioner. De Sauge, som skjære til Tønsbergs Udførsel, ere 20 i Stokke og 41 i Annebo Thinglag, samt i Ramnæs Hovedsogn 6, tilsammen 67, hvis Skjørsel ved Taxation af 1816 er ansatt til omtrent 500 Tylter Tømmer. Disse Sauge, som paa faa nær, tilhøre Bønder, ligge 2 til 3 Mile fra Tønsberg, og de paa samme opskaarne Producter maae, som al anden Trælast der exporteres over Tønsberg, landværts bringes til Udskibningsstedet, da ingen flaadbare Elve føre til dette. . . . Kodals Sogn er en god Skovbygd, og næsten alle Gaarde i den til dette Fogderie (dvs. Laurvigs Fogderie) hørerende Deel af Sognet have Skovproducter til Salg. ...»

«... I Ramnæs Præstegjeld er en stor Deel af Hovedsognet saa aldeles blottet for Skov, at det maae hente sine Skovproducter fra det nærliggende Annebo Præstegjeld ...»

«... Annebo Præstegjeld er ligesom det tilgrændsende Laurdal en god Skovbygd, og da Naturen, som synes at have bestemt Skovbruget til dette Præstegjelds Hoved-Næringsvei, siden næsten alle Gaarde have Skov til Afsætning, tillige har forsynet Egnen med forskjellige, vel lidet betydelige, men dog til Saugbrugsdrift beqvemme Elvedrage, saa er der anbragt Sauge ved mere end Halvdelen af dets Gaarde, hvoraf 45 (af hvilke 29 i Hovedsognet) ere Udskibnings-Sauge, næsten alle tilhørende Præstegjeldets Beboere, hvilke herpaa opskjære deres Skovproducter, der som Bord og Planker paa Vinterføret, da ingen flaadbare Elve eller passable Landeveie tillade nogen Sommerdrift, udbringes til Tønsberg eller Sandefjord, og undertiden til Laurvigen . . .»

«... De almindeligste Træsorter i Fogderiets (Jarlsbergs Fogderies) Skove ere Gran og i Fjeld-Egnen tillige Furre, samt af Løvskov, der her især langs Søkanten er meget hyppig, Eeg, Ask, Løn, Alm, Lind, Birk, Or, forskjellige Pilearter, og i Fogderiets sydlige Egne en ei ubetydelig Deel Bøg. Dette Træ findes i størst Mængde i de til Laurvigs Fogderie nærmest grændsende Deele af Stokke og Annebo Præstegjelde, i hvilket sidste Præstegjeld især et Par Gaarde have en meget betydelig Bøgeskov, der dog formedelst Egnens Afstand fra Søkanten og Transportens Besværlighed ikke kan gjøres synderlig frugtbringende . . .»

« . . .Udførselen af Trælast kunde herfra (dvs. fra Laurvig) være meget betydelig; men Bønderne have i denne Tømmertract langt fra ikke den Raadighed over deres Skove som andetsteds; Sølvværkets Circumferenceret og Grevskabets Fortsvæsen have hidtil bundet Hænderne paa dem . . . Altsaa har Laurvig tilsammen i sin Tømmertract 45 Udskibningssage, med en Skjørsel af 2810 Tylter Tømmer, foruden hvilke flere af de i Laurdal beliggende Sauge, som nærmere høre til Holmestrands Tømmertract, ogsaa skjære til Laurvigs Udførsel, ligesom adskillige af de i Annebo værende Sauge sende deres Bord og Planker efter Omstændighederne til Laurvig, Tønsberg eller Sandefjord ...»

«... Trælastudførselen er herfra (dvs. fra Sandefjord) ikke ubetydelig. Den Tract, hvorfra Stedet forsynes med Trælast til Export, er fornemmelig Sandeherreds og Annebo Præstegjelde, saavelsom en Deel af Hedrums og Laurdals Præstegjelde . . .»

« . . . Af Træsorter i Grevskabets (Laurvigs Grevskab) Skove er Granen den almindeligste, dernæst Furren; den første af giver især den største Mængde Kulleveed, Brænde og Saugtømmer. Af Løvtrær er Egen i alle Fogderiets (Laurvigs Fogderies) Præstegjelde almindelig, og for 60 til 70 Aar siden fandtes endnu betydelig Egeskov, men denne er nu til Skibsbyggeriene i Laurvig, Sandefjord og Fredriksværn udhuggen, og kun paa afsides Steder, meest i Hedrums Præstegjeld, findes Egetømmer af nogen Førlighed. Ogsaa de herværende Bøgeskove, som dog have været indskrænkede til Sandeherreds Præstegjeld, den paa Østsiden af Lougen liggende Deel af Hedrums Hovedsogn, nogle Gaarde af Kodals Sogn, samt den til Laurvig nærmest grændsende Deel af Brunlaugnæs Præstegjeld, ere i den senere Tid ved uforsvarlig Hugst udtømte, og de faa tilbageblevne Levninger medtages ved den aarlige stærke Brændetilførsel til Christiania ...»

«... De til Udskibningsskjørsel privilegerede Sauge i Fogderiet (Laurvigs Fogderie) ere: i Hedrums Sogn, foruden de 7 Fritzøe Sauge, 11, i Qvelle Sogn 12 og i Hvarnæs 3 Sauge, i Sandeherreds Sogn 7, i Kodals Sogn 9, i Tjølling Sogn 2, i Bergs Sogn 1 og i Tjose Sogn 3 Sauge, tilsammen 48 Sauge, hvilke ere ansatte til en Skjørsel af 2481 Tylter Tømmer, hvoraf 2100 Tylter ere for Fritzøe-Saugene ...»

«... For Øvrigt have dette Fogderies (Laurvigs Fogderies) Skoveiere været under-kastede meget vilkaarlige Indskrænkninger i Henseende til Afbenyttelsen af deres Skove. Saaledes byder § 4 i Fritzøe Jernværks Privilegier af 1689, at al Saugbrug og Bjelkehugst inden Jernværkets Circumference skal være afskaffet, og dersom Odelsbonden formedelst Trang skulde blive foraarsaget noget Slags Tømmer eller Brændeveed at hugge, da maae han det ei til andre end bemeldte Værk sælge, under dets Forbrytelse; ligesom ogsaa Statholder Gyldenløve lod udgaae Forbud mod Egetræers Hugst, der blev af Kongen stadfæstet ved aabent Brev af 21de Febr. 1691, og ligeledes imod Bøgetræers Hugst, hvilket tilligemed hiint stadfæstedes af Kongen den 17de August 1724, og atter den 15de Novbr. 1740 og 24de Octbr. 1746, dog med nogen Modification i Confirmationen af 1740 med Hensyn til Selveierne . . .»

I slutten av 1700-tallet og fram til krigsutbruddet i 1807 hadde det vært uvanlig gode konjunkturer for trelasthandelen og eksporten av trelast. Men i krigsåra stoppet utførselen av trelast opp, og det var lite virksomhet i skogene. Også etter fredsslutningen i 1814 tok det tid før trelasthandelen kom seg opp igjen. I Vestfold greide man seg likevel bedre enn de fleste andre steder, da man på grunn av de forholdsvis små driftsomkostninger stadig kunne fortsette å levere forskjellig smålast, særlig til Danmark. Og distriktets folketetthet, de mange byer og verkenes forbruk skapte et stort lokalt behov som til enhver tid måtte dekkes. Det er nok å peke på at bare Fritzø og Eidsfos jernverker i 1820—30-åra årlig brukte ca. 24 000 lester kull, Vallø saltverk ca. 3000 favner ved, og til brensel bruktes overalt nesten bare ved. Ut i 30-åra ble det igjen bedre tider for trelasthandelen, de gode konjunkturer holdt seg med kortere avbrytelser en rekke år. Andebu var jo ei god skogbygd, nesten alle bønder hadde skogsprodukter til salg, og over halvparten av gårdene hadde egen sag. Foruten skårne planker og bord samt kull til verkene, solgtes særlig bjelker til Holland, bygningstømmer og eiketømmer til skipsmaterialer. Den gode avsetningen bevirket nå igjen at skogene ble sterkt uthugget, bl. a. fordi den betydelige etterspørsel etter alskens smålast («spirer», «stikk», jufferter» og «kult») fra ca. 1850 og utover førte til overdreven hugst av undermåls skog. I slutten av 50-åra er det vi første gang hører om den senere så kjente salgsartikkel props (eller pitprops), 3—10 alen lange stokker av furu-, gran- eller lauvtrær med 3—5 toms topp, som ble utført til England, hvor de ble brukt i gruvene.

Lensmann H. W. Larsen gir i sin beretning fra åra 1861—65 ganske nøyaktige opplysninger om arten og omfanget av den trelast som ble produsert og avsatt i Andebu. Det var for det første bjelker, 18—28 fot lange, med 10—12 toms topp, som ble drevet fram ved fløting i herredets tre elver, årlig ca. 1200 tylfter; videre årlig ca. 400 tylfter skipsplanker av omtrent samme lengde, framdrevet ved hestekraft på slede og hjul og avsatt til skipsverftene i og ved Tønsberg og Sandefjord, samt andre skipsmaterialer (knær, bunnstykker osv.). I denne periode ble ved 35 sager i herredet årlig vel 2200 tylfter tømmer skåret opp til bord av forskjellig slags. Sagene, hvorav 4 var sirkelsager med 2 blad, beskjeftiget fra 5 â 6 og ned til 2 mann. Endel materialer ble også skåret ved håndkraft. Til Tønsberg og Sandefjord solgtes årlig ca. 150 favner bokeved, og endelig ble det avsatt endel annen smålast, som ore- og bjørkelast samt props. I femårsperioden ble ifølge lensmann Larsen 11 forskjellige skogstrekninger solgt til uthugst.

Antallet vannsager var i 1830-åra i hele herredet ca. 50. I 1865 oppgir altså lensmann Larsen tallet 35, ca. 1900 var tallet 32, hvorav 14 i Andebu, 13 i Høyjord og 5 i Kodal. Tallet gikk så langsomt nedover, og ca. 1940 er vannsagenes ærerike saga slutt.

Fløtinga eller «brøtningen» er ikke særlig gammel. Den kom ikke for alvor i gang før ca. 1850, da det ble stiftet et aksjeselskap, som sørget for at Merkedams- og Auli-elva ble gjort fløtbare. Noe senere kom det fløtningsforeninger også for de andre vassdragene. Mere om fløting under Skogsarbeid.

INNHOLD

GÅRDSREGISTER